Knut-Sverre Horns blogg

Trond-Viggo tok helt feil

2012-02-05T20:03:00.000+01:00

Sorry, Flode.

Du kan pusse til du blir blå i trynet, men aldri i verden om du får en suss.

Et øyeblikks intens nytelse

2012-01-25T15:07:00.001+01:00

Klikk for større bilder.

Eller prøvde hun bare å riste vekk noe utøy?

Ikke godt å si. Uttrykket var i alle fall ubetalelig.

Og ungen er uimotståelig styggsøt:

Chacma-bavianer fra Chobe nasjonalpark i Botswana sist november.

Klovner i kamp

2012-01-09T21:05:00.000+01:00

Klikk for større bilder

Og så lundefuglen, da – av alle!

Hvem skulle vel tro at den fargeglade sjarmøren kan kjempe til blodet renner?

Jeg hadde aldri hørt om eller sett bilder av fenomenet før jeg opplevde det på Hornøya i mars i fjor. Nesten uten forvarsel kunne to rivaler ryke samme og gå kast i kast nedover klippene, før de fant igjen fotfestet i snøfonna nedenfor og fortsatte slagsmålet.

Stort sett var jeg på feil sted, selvsagt – det er ikke lett å forutse hvor neste kamp finner sted. Men det er i alle fall en god begynnelse at jeg kjenner til fenomenet. Nå kan jeg sørge for å være i nærheten av potensielle arenaer og følge nye med neste gang jeg er på Hornøya.

Du kan være med, forresten. Sammen med Bjarne Riesto drar jeg ut denne vårvinteren også, og det er fortsatt en ledig plass eller to på workshopen 25.–28. mars. Sjekk bloggen til Bjarne for oppdateringer og påmelding, og se her for flere bilder fra workshopen i mars i fjor.

Hornøya er et fantastisk sted for en naturfotograf, og et opplagt sted å komme tilbake til flere ganger. Noe av nøkkelen til gode naturbilder er jo å vende tilbake til motivene med ny kunnskap og ny energi – fast bestemt på å gjøre det enda bedre enn sist. Det meste her i verden blir som kjent bedre på tredje eller fjerde forsøk.

(Med et mulig unntak for ekteskap. Her er jeg fortsatt på det første, med sterke ambisjoner om å forbli uvitende om eventuelle fordeler ved alternativene.)

Takk for det gamle!

2011-12-29T12:55:00.000+01:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

«Det neste året kan umulig bli så bra som det vi nettopp har lagt bak oss.»

Slik tenkte jeg for ett år siden. Jeg tok grundig feil!

For i 2011 har høydepunktene stått i kø. For å nevne noen: Vellykket og hyggelig workshop i fuglefjellet på Hornøya, en uke i bobil for å dekke Finnmarksløpet, tusen delfiner som holdt show i Varangerfjorden, fjellrevmøte i påsken, fem netter på brushaneleik, hekkende snøugler i Finnmark, førsteprisen i European Wildlife Photographer of the Year, og så finalen i november: Åtte døgn i Botswana.

Som regel er jeg alene ute med kameraet, men noen ganger er man avhengig av hjelp og samarbeid. Stor takk til Alfred og Arne Petter i SNO, til Bjarne og Tormod for turfølge i Finnmark, og til Roy for glimrende opplegg i Botswana.

Og ikke minst - takk til alle dere som har gitt tilbakemeldinger her på bloggen:

Aleksander, Anders, Anne, Arne, Arnfinn, Berit, Bjørn, Bjørnar, Christer, Christian, Dag, Dag, Duy, Espen, Fredrik, Frode, Geir Ole, Harald, HH, Helge, Hilda, Håvard, Ingebjørg, Ingjerd, Ivar, Jakob, Jan, Jan Eilert, Jan R, Jens, Jon, John, Johnny Mathis, Kai, Kathrine, Kay, Ketil, Kjell Ivar, Kjetil, Knut Børge, Kåre, Kåre, Lars Andreas, Lasse, Leif, Leiv Arne, Lillian, Lin, Line, Liv, Magne, Magnus, Mette, Monika, Morten, Morten, Morten, Måns, Nina, Odd-Asbjørn, Ole Martin, Oona, Per, Per E, Per Ove, Randulf, Robin, Roy, Ruben, Rune, Rune, Signe Karin, Silja, Stig Børre, Stein, Stein Kr, Tarjei, Terje, Terje, Terje, Tine, Tom, Tom, Tom, Tommy, Torbjørn, Trond, Vegard, Vidar, Vilde, Willy, Øivind, Øystein, Øyvind, Øyvind, Øyvind - samt en håndfulle anonyme.

Afrika i svarthvitt

2011-11-18T23:04:00.001+01:00

Åtte dager i Botswana, og så mange eksponeringer at jeg ikke tør si det offentlig. Fortsatt noen tusen igjen å sortere etter en god arbeidsdagdag med sletting. Tre av bildene er jeg så fornøyd med at du får se dem allerede nå. Resten tar vel litt tid, er jeg redd...

Litt bæsj og et hull, og fotografen er fornøyd

2011-11-05T00:10:00.001+01:00

Google har et artig verktøy som forteller hvor leserne på bloggen kommer fra - og hvilke søkeord de har brukt for å komme hit.

Der dukker det opp overraskelser. "Hva er idiot på engelsk," for eksempel. Vedkommende var åpenbart på leting etter likesinnede utenlands.

I det siste har jeg hatt lesere som har vært på jakt etter "bilder orgasme". Kanskje de aldri har opplevd en i virkeligheten? Hos meg har de ikke funnet annet enn bilder av engasjerte gitarister på Varangerfestvalen, men vi får håpe de liker musikk også.

Dagens overskrift kan selvsagt lokke mennesker med spesielle interesser, men den er samtidig strengt saklig, må jeg få insistere på. Bildet nådde faktisk til finalen i European Wildlife Photographer of the Year, i kategorien Nature's Studio. Arrangøren GDT gir deltakerne en fin oversikt over skjebnen til alle innsendte bilder. 10 av mine bilder ble "shortlisted", mens dette og mitt favorittbilde av fjæreplytt nådde helt til siste runde før premieringen.

Det er litt spennende å sende inn litt annerledes og helt udramatiske bilder til slike konkurranser. Vinnerbildet mitt i landskapsklassen er heller ikke noe klassisk kalenderbilde.

Dette er det siste jeg skriver på bloggen før turen går til Botswana. Sannsynligheten for å skape noe unikt i et område som trekker fotografer i hopetall er selvsagt minimal, men jeg tar det som en utfordring. Opplevelsene kommer uansett til å være verd turen, selv om bildene ikke blir internasjonale megahits...

1. plass i European Wildlife Photographer of the Year

2011-10-28T21:24:00.001+02:00

En usedvanlig hyggelig kveld på den internasjonale naturfotofestivalen i Lünen i Tyskland:

Stor deler av den europeiske naturfoto-eliten er samlet til prisutdeling i konkurransen European Wildlife Photographer of the Year. Nærmere 1000 fotografer fra 39 land har deltatt, og selv får jeg førstepremie i kategorien landskap. Litt stolt og fornøyd nå, må jeg innrømme - det er en samling med til dels usannsynlige knallbilder på utstilling her, men en enkel og grafisk løsning gikk hjem hos juryen - der det sitter fotografer jeg har stor respekt for.

Bildet er tatt på østkysten av Island i 2009, i løpet av tre minutter og i isnende vind - mens kona og halve ungeflokken venter utålmodig i bilen.

(Klikk for å se bildet større.)

Her sliter man natt etter natt i kamuflasjen, bare for å oppleve at et heldig snapshot kommer høyest på lista!

Enda verre: Som Varanger-patriot opplever jeg at bildene fra hjemplassen ikke når opp i teten, mens Island blir premiert. Livet er brutalt og urettferdig, men i kveldens champagnerus er jeg villig til å se det lyse i situasjonen. (Eller Cava, for å vær presis, men det smakte usedvanlig bra.)

Tre andre fra Norge fikk hederlig omtale i konkurransen: Ole-Jørgen Liodden (tre bilder, imponerende nok), Orsolya Haarberg og Eirik Grønningsæter.
OPPDATERING: Orsolya hadde også tre bilder på lista, og ett av dem var en andreplass, ikke bare hederlig omtale... Litt mye Cava før jeg telte over, tydeligvis. Beklager!

Den som blomstrer sent

2011-10-23T20:34:00.000+02:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Er det nå så sikkert at det er best å være først?

Den som blomstrer sent, kan stå der og skinne i herlig kontrast til forfall og høst.

Skogstorkenebben fotograferte jeg en av de siste dagene i september. Den sto rett borti gata her; jeg kastet et blikk på den hver dag og så at den klarte seg langt ut i oktober før en vestlig kuling ribbet den for kronbladene.

Blåklokka holdt ut omtrent like lenge. Jeg falt for fristelsen til å fotografere også den mot et knallrødt storkenebblad *.

På den annen side kunne de like godt gitt blaffen i å blomstre nå. De frør seg selvsagt aldri på denne tiden.

Det å frø seg er forresten ingen selvfølge i Varanger; mange år ser vi at for eksempel geiteramsen får høstfargene mens den ennå står i knopp. Et geiteramsbilde som dette viser at sommeren har vært av de bedre her oppe.

I motlys fra en lav sol trer årene i bladet ekstra godt fram.

*) Egentlig har jeg bestemt meg for å legge bort de glorete disneyfargene og lage mer lavmælte og poetiske bilder, men her er jeg altså på kjøret igjen. Ja, ja.

Aldri mer jeger?

2011-09-09T18:51:00.000+02:00

Denne helga begynner jakta på rype og hare - og den kan foregå i bar overkropp her i Finnmark; vi har fått en herlig varmebølge helt på tampen av sommeren.

Men jaktstarten skjer uten meg. I år også.

Det er sikkert fem-seks år siden sist jeg skjøt mot noe levende. Jeg har fortsatt både rifle og hagle, jeg har jaktet både fugl og pattedyr, og den beste middagen jeg har laget er fremdeles selvskutt stokkand (et hint av ingefær, rødvin og epler i sausen, røstipoteter til).

Likevel sitter det langt inne å dra på jakt igjen.

Litt handler det om prioritering. Jeg er lei av å se at store planer går i vasken i en travel hverdag, og fuglekikking og fotografering er i grunnen rikelig til å fylle all fritid.

I tillegg er det noe grunnleggende galt med jakt som naturopplevelse. Når man endelig har fått et dyr på nært hold, slik at man kan beundre det og studere adferden, skal man i stedet fyre løs og ta kverken på opplevelsen?

Enda verre: Jeg er stadig mer i tvil om jeg egentlig liker å drepe. Jo mer jeg fotograferer dyr og fugler, jo mer ser jeg dem som individer med sine særtrekk og vaner, og sin uoppslitelige kamp for tilværelsen. Det føles ikke OK å sette et punktum for det.

Pussig, egentlig, for i prinsippet er jeg sterkt for jakt. Det er rett og riktig å høste av et overskudd, og til dels er det helt avgjørende for balansen i naturen. I fravær av store rovdyr er jakta på elg og hjort utvilsomt den største naturverndugnaden er i landet. De ville beitet ned grunnlaget for mange andre dyr om de fikk formere seg fritt. Hva skjer med spettene, for eksempel, om elgen tar all osp før den vokser opp?

Og jeg kjenner en viss dragning. Vi har hatt et gnagerår av de sjeldne, og rødreven har ynglet voldsomt. Den bør vi som kjent beskatte av hensyn til fjellreven. Så kanskje jeg finner fram rifla og lokkefløyta en måneskinnsnatt i mørketida, når det likevel er svakt fotolys, og tusler med myke skaller langs et skuterspor...

Eller kanskje ikke. Den er jo så utrolig søt!

Rekordår for snøugla

2011-08-24T19:30:00.015+02:00

Klikk for større bilder

Fjellvandrere, forskere og oppsynsfolk trodde knapt det de så i sommer: Det formelig krydde av snøugle i Finnmark!

Blant naturelskere er det ikke mange fuglearter som står høyere i kurs enn nettopp snøugla. En karismatisk og litt mystisk framtoning er én grunn, den spredte og nokså uforutsigbare forekomsten er en annen. I de fleste år er den helt borte fra norske hekkeområder, og det er ikke registrert kull i Finnmark siden 2007.

Bestanden av snøugle vandrer nemlig hundrevis av mil, og det vi regner som "våre" snøugler oppholder seg nok mer i Russland enn i Norge. Ugler som er radiomerket i Norge trekker langt østover, og tar snarturer til Norge for å sjekke om det er lemen nok til at de bør satse på å hekke her. (Du kan følge reiseruta deres i en rapport hos NINA her.)

Men i fjor høst var det stadig mer smågnagere å se i fjellet, og vi som er opptatt av fjellrev og snøugler begynte å glede oss til denne sommeren. Likevel var det vel ingen som hadde våget å tro på norsk hekkerekord i nyere tid?

NINA-forsker Karl-Otto Jacobsen har samlet hekkefunn av snøugle i Norge i perioden 1968 til 2005, og ingen av disse årene er på høyde med det vi ser i år.

For hold deg fast: Bare i Finnmark er det godt over 20 hekkinger! Nevnte Jacobsen er ennå ikke helt ferdig med å kvalitetssikre dataene, men de endelige tallene er rett rundt hjørnet.

OPPDATERING 26. august: Minst 38, trolig over 40 hekkinger fordelt på sju kommuner i Finnmark og Troms, ifølge NINA.

Jeg hadde gleden av å dokumentere en til da ukjent hekking sammen med Tormod Amundsen og Bjarne Riesto. Det skjedde i den ellers så sorgtunge helga 23.-24. juli, da vi lot terror være terror og strøk til fjells på snøugleleiting.

Først fant vi en hann, deretter så vi hunnen. Da vi fulgte henne i teleskopet, landet hun hos to store unger. Vi var selvsagt i ekstase, ikke minst Tormod, som aldri før hadde sett snøugle - til tross for at han er den klart dyktigste og ivrigste skåderen blant oss.

Mens vi beundret det første kullet noen hundre meter vest for oss, oppdaget Tormod nok en hann et stykke nordover. Jeg fikk ham i teleskopet der han satt med lemen i nebbet, og etter noen sekunder fløy også han bort til to unger!

Eller var det tre?

Vi gikk mot reiret for å telle sikkert, men ungene sprer seg raskt, og vi fant bare en av dem. Vi valgte å forstyrre minst mulig og trakk oss unna mens vi tok noen bilder av de voksne. De holdt seg dessverre på god avstand, men opplevelsen var uansett mye viktigere enn bildene!

Bjarne fant enda tre nye hekkinger noen dager seinere, men det er foreløpig usikkert om disse reirene var kjent for forskerne fra før. (Noen av dem hadde faktisk brukt helikopter under leitingen - det sier litt om hvor godt hvite snøugler synes i terrenget!)

Jeg har fått mange spørsmål denne sommeren fra fotografer og fuglekikkere om snøugle, men av hensyn til både uglene og h*n som tipset meg i første omgang har jeg vært nødt til å holde munn om det jeg vet. Jeg antok det var greit å si hvor i Finnmark vi hadde funnet disse hekkingene, men etter ønske fra Karl-Otto Jacobsen nøyer jeg meg med å si at det var i Finnmark - og at uglene har hekket i flere kommuner her i fylket.

Gapskratt og nesten orgasme

2011-08-19T23:32:00.018+02:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Av og til går naturfotografen rundt som et helt vanlig menneske. Da kan han finne på å dra på festival, for eksempel.

Artister har den fordelen framfor fugler og dyr at de dukker opp på annonserte tidspunkter. Det er ganske deilig til en avveksling.

Ellers er det forbausende mange likheter med fuglefotografering: Du må vente til lyset treffer dem rett og gir et glimt i øyet, de bør helst bruse litt med fjæra eller slå ut med vingene for at du skal få en interessant positur.

I motsetning til fugler er det sjelden aktuelt å fotografere artister mens de parer seg, men gitaristene ser i det minste ut til å nærme seg orgasme av og til.

Men også publikum er fine motiver - særlig når Halvdan Sivertsen får dem til å gi seg hjelpeløst over i krampelatter. Bildet av disse damene er nok det jeg liker best fra årets festival.

Du kjenner kanskje ikke igjen handa til Vidar Busk øverst, men Silje Nergaard, DeLillos, Halvdan Sivertsen og Bjørn Eidsvåg skulle være velkjente for folk flest. Og i den grad Asbjørn Ruud og Geir Sundstøl har lavere kjendisstatus skyldes det i alle fall ikke kompetansen. Trompetist Per Jørgensen briljerer med vokale imprivosasjoner. Den uttrykksfulle kvinnelige vokalisten er Ellen Lohne, som sang Tom Waits-låter med Røhsnes Jazzband, og danske Klezmofobia fyller dansegulvet.

Hanekamp

2011-06-24T00:39:00.005+02:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Tredje og foreløpig siste post fra fem netter på brushaneleiken. Den første er her, den andre her.

Bukke, nikke, neie: Brushanens ritualer

2011-06-20T23:11:00.011+02:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Å joda, de kan slåss så fjærene fyker.

Men i likhet med dyr flest har brushanene skjønt at det er lurt å måle rivalene opp og ned i noen innledende ritualer. Det koster for mye krefter om du hele tiden skal banke skiten ut av alle du tror er mindre enn deg.

Dessuten er det risikabelt: Spjælingen du vil gruse kan jo være en sleip jævel med skitne triks og lang kamperfaring!

Derfor er brushaneleiken en lang oppvisnig i flaksing, nikking, løping, dansing og hakking.

Det kan gå en time eller to uten noe særlig liv på leiken, helt til en høne eller to flyr over valen. Da strekker hanene hals og flakser som gale for å lokke hønene ned til sitt revir.

Vel nede er høna gjerne omhyggelig uinteressert. Hun pusser fjærdrakta, glaner ut i lufta og ser ut til å være alt annet enn kåt og nøden.

Hanene sprer vingene og bukker for henne, eller de stiller seg front mot front mot sin kompanjong og gjør seg flotte.

Det siste trenger kanskje en forklaring: Det er to typer hanner hos brushanene, de dominerende mørke og de mer underdanige lyse; de danner en slags duo som samarbeide om å trekke damer. (Dette med flere typer hanner er ellers bare kjent fra vekselparadismonarken på Madagaskar. Det har selvsagt sin egen fagterm: stabil genetisk polymorfisme.)

Ellers er det ikke godt å se hva som til enhver tid trigger galskapen hos hanene. Høna har tydeligvis noen dempende signaler på lur, for av og til kan både hun og beilerne putte nebbet under vingen og ta livet med ro en stund.

Men plutselig er det på'n igjen, med brutale slagsmål om nødvendig. Fortsettelse følger!

Hvem har stjålet rovfuglene mine?

2011-06-10T14:41:00.009+02:00

Det kryr av smågnagere i Finnmark for tida. Så hvor i all verden blir det av fjellvåken og jordugla?

Mengden av musespor på ettervinteren lovet godt for denne sommeren. Ikke for hageeierne, selvsagt, de gråt sine bitre tårer da snøen forsvant og hærverket kom til syne, men for oss som liker rovfugl og rovdyr.

I påsken hadde jeg gleden av å følge med Statens Naturoppsyn på jobb for å se etter fjellrev. Det var aktivitet ved en rekke hi inne på Varangerhalvøya, og kanskje blir det yngling på fem av dem, spådde oppsynsfolkene.

Normalt har vi storinnrykk av fjellvåk langs Varangerfjorden i mai. I dårlige smågnagerår drar de snart videre, men i gode år hekker de i hopetall. Det skjedde i fjor. I år er det enda mer fjellmarkmus, og jeg skulle personlig klart å fostre opp flere fjellvåkkull ved å fange mus med bare nevene. Men fjellvåken selv uteblir, og jeg har sett bare noen få individer.

Det samme er tilfelle med jordugla. Den er en karakterart i Varanger fra tidlig i mai, men jeg så ikke min første før sist natt. Da så jeg rett nok tre samtidig, men flere par burde vært etablert langs fjorden her for lengst.

Så hva har skjedd? Har musejegerne passert Hardangervidda eller Sylane på sin vei nordover og funnet ut at det simpelthen ikke kan bli bedre? Har dere digre flokker av fjellvåk som har funnet sitt paradis på Børgefjell, og kryr det av jordugle på Helgelandskysten?

Jeg håper bloggleserne kan kaste lys over mysteriet. I mellomtida trøster jeg meg med at vi i det minste har hekkende haukugle i Varanger. Bildene er tatt denne uka. Fjellreven solte seg på hiet første påskedag.

«Endless forms most beautiful...»

2011-06-05T22:06:00.008+02:00

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Lyst døgnet rundt, kåthet og galskap over alt. Juninettene i Varanger frister naturelskeren til å snu døgnet på hodet og la seg hemningsløst beruse. For eksempel på brushaneleik.

Brushanene kombinerere voldsomme kamper med pussige rituelle positurer. Det skal jeg komme tilbake til på bloggen litt seinere, men først et lite portrettgalleri. På det meste har jeg hatt 24 brushaner på leiken i år, og det er et herlig syn - for ingen av dem er jo like.

Tolv av brushanene mine pluss en høne er portrettert her - ikke alle like spennende rent fotografisk, men modellene i seg selv er da strålende nok?

Jeg synes faktisk høna er vakker på sin diskrete måte også.

(Og sitatet i tittelen drar du vel kjensel på? Hint: Klassikeren over alle, utgitt i 1859.)

Småfugl i flukt

2011-06-02T18:23:00.009+02:00

Klikk for større bilder

Av og til ser man folk sukke over at det arrangeres fotokonkurranser, som om fotografering var en idrett. Da en av debattantene på www.foto.no ikke skjønte hangen til å sammenligne bilder med sportsprestasjoner, repliserte jeg følgende:

"Fotografier er ofte sportspretasjoner - bygget på utholdenhet, konsentrasjon og en del annet som er vesentlig i mange idretter."

Noe av det jeg tenkte på var bilder av småfugl i flukt. Småfugl har oftest en mye mer uforutsigbar fluktbane enn for eksempel måker som seiler rolig av sted. I tillegg er de så små at du ofte må ut med de største og tyngste teleobjektivene. Oppgaven blir slitsom og frustrerende, men desto morsommere er det når man av og til lykkes.

Heipiplerka på Ekkerøy (øverst) gikk på vingene og hang på vinden noen fattige sekunder, akkurat nok til at jeg fikk tatt tre-fire bilder. På ett av dem var vingene i brukbar stilling. Det du ser her er faktisk ikke beskåret så mye som en piksel i ettertid!

Tårnseilerne på Klåstadkilen jaktet nokså lavt sist fredag, men gjorde selvsagt sine sedvanlig krappe kast etter insekter. Dette var det nærmeste jeg kom før sola gikk bak en sky. Halve bildet er skåret bort i ettertid.

På Jeløya ved Moss hadde noen linerler funnet sitt paradis på en gressplen. Dessverre fikk jeg bare noen minutter med dem før jeg måtte reise videre, men et par halvskarpe skisser er likevel så løfterike at jeg legger dem ut. Legg merke til hvordan linerla beholder en flue i nebbet mens den gaper for å fange nummer to. Imponerende!

Angrende trekkfugl

2011-05-22T00:56:00.016+02:00

Klikk for større bilder

Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.

Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.

Viktig melding

2011-05-19T00:31:00.004+02:00

- til rødvingetrosten:

Jeg vil helst ha deg på en fin kvist. Og i alle fall ikke på en lyktestolpe!

Et rotete buskas blir heller ikke spesielt bra:

Kunne du ikke bare holdt deg på greina der du satt da jeg kom? Lumpent å fly av gårde akkurat i det øyeblikk jeg fant fokus. Du kunne i alle fall kommet tilbake; jeg ventet nesten en time, og da hadde månen gått ned.

For siste gang i vår, faktisk - nå som midnattssola er her ser vi ikke mer til månen før i august. Da har du sluttet å synge og er helt uforutsigbar.

Dresserte motiver

2011-05-08T16:35:00.008+02:00

Klikk for større bilder

Da jeg leste "Norges fugleliv" som liten, var Østensjøvannet i Oslo listet opp som en av landets hotteste fuglelokaliteter. Varanger var ikke nevnt, og den prioriteringen kan nok i høyeste grad diskuteres.

Men vannet i drabantbyen har selvsagt en stor fordel - fuglene er nærmest håndtamme. Det gjelder også grågåsa, som gjerne er svært sky ellers, ikke minst der det jaktes på den. Blant jegere er det så vidt jeg forstår ansett som ganske utfordrende å snike på en grågås.

To timer sist onsdag satt jeg ved bredden av vannet i til dels ganske fint kveldslys. Dagen etter var det litt i gråeste laget, og bildene ble så-som-så.

Fuglelivet der sørpå ga absolutt mersmak, og det spørs om ikke jeg tar med et teleobjektiv til Oslo litt oftere. Enten man opplever vårkåthet og slagsmål på vannet, eller har glødende høstfarger som bakgrunn, kan man fort få grei uttelling for innsatsen.

Blodige nabokamper

2011-04-27T19:30:00.010+02:00

Det er tid for å grisebanke naboen igjen. I alle fall hvis du er krykkje og ønsker deg en bedre reirplass.

Eller kanskje bare finere dame?

Jeg vet ikke med sikkerhet hva som trigger oppgjørene vi ser i fuglefjell på denne tida, men det er i alle fall påvist at krykkjer har bedre hekkesuksess dersom de finner litt skjermede reirplasser. Og det er selvsagt verd å blø for en god plass hvis seieren betyr at du får spredd dine gener.

Men det spørs likevel om de to som braket sammen på Ekkerøy i går hadde vurdert saken så nøye. Blodige og skitne startet de fra toppen av klippen og deiset i bakken gjentatte ganger. Der så det ut til at de prøvde å trøkke hverandre under en stein. De ga seg ikke før blodet rant fra begge vingeknokene hos han ene og fra nebbet til den andre.

Ellers er nakketaket et populært triks i krykkjekretser, det avgjør ofte kamper en gang for alle:

Andre gjør sitt beste for å drukne hverandre:

Som oftest ender nabokranglene likevel med luftkamper som er mer elegant enn dramatiske.

Jeg har opplevd å finne blodige og døende krykkjer ved foten av fjellet om våren, men det er uhyre sjelden kampene går så hardt for seg. Da jeg la ut et bilde av to blodige krykkjer på foto.no for noen år siden, nektet et par kommentatorer å tro at de hadde skadet hverandre, og teorien gikk ut på åte med ketsjup. ..

Ingen snø, ingen snøspurv

2011-04-16T17:40:00.005+02:00

I fjor på denne tida var det minst 300 snøspurv på et lite jorde øst for Vadsø. I år har jeg sett bare et par stykker - selv om våren er uvanlig tidlig.

Hvorfor er de borte?

Jeg har opplevd det før, og vet at det ikke er noen grunn til bekymring. Snøspurven har neppe gått drastisk tilbake. Årsaken er nok heller at det er lite snø i fjellet. Da ser det ut til at snøspurven velge å spre seg og innta hekkeområdene; der er det nemlig en fordel å være tidlig ute for å sikre seg et territorium.

I tidligere år har jeg opplevd å tråkle meg mellom bare rabber innover fjellet, for så å bli ønsket velkommen av kvitrende snøspurv. Det setter definitivt en spiss på en isfisketur seint i april.

Et av finnmarkingenes kjæreste vårtegn er store flokker med snøspurv langs kysten, men paradoksalt nok er det egentlig et tegn på at våren har kommet litt på etterskudd.

I fjor var det langt mer snø enn i år; da var frø og bær som tinte fram langs kysten kjærkommen kost for snøspurven. Legg merke til blålilla munnviker på både hannen og hunnen - de har mesket seg i kreklingtuene.

Vakkert i vekslende vårvintervær

2011-04-06T11:25:00.015+02:00

Klikk på bildene for å se store versjoner.

Kan vi fastslå en gang for alle, som en udiskutabel sannhet, at Hornøya utenfor Vardø er det beste stedet i Norge for en fuglefotograf?

Jeg tror kanskje det, etter lovprisningen fra utallige andre fotografer. Selv er jeg patriotisk og fullstendig inhabil, som du ser av etternavnet mitt. Min familie har eid Hornøya i flere generasjoner.

Sist helg var vi 13 mann på workshop der ute, på en årstid som normalt varter opp med ustabilt vær. Så også denne gangen, selv om ytterpunktene ikke var så ekstreme som vi håpet. Noen minutter nå og da med litt snø, noen solgløtt, og litt for mye grått vær med tungt lys.

Naturopplevelsen er likevel enorm hver gang. Jeg har ikke holdt tellingen, men har kanskje vært på Hornøya 15 ganger etter hvert, og titusener av skrikende sjøfugl på alle kanter av øya oppleves fortsatt som nesten uvirkelig. Solid innsig av lodde denne våren lover dessuten godt for hekkesesongen og et fortsatt yrende liv der ute.

Nesten tre dager med sleping av tunge teler og ditto stativ i bratte og glatte fjell har satt sine spor i kroppen, som gir klar beskjed om at formen burde vært bedre. Men vi går på med ny frisk, og i mars neste år er det to nye workshops på gang.

I mellomtiden håper jeg bildene er til inspirasjon for alle som har tenkt seg en tur så langt øst du kan komme her i landet – og til trøst for dere som ikke har anledning.

PS: Det der med at Horn-familien har eid Hornøya har selvsagt lite med virkeligheten å gjøre, men det er en artig bløff som jeg skal begynne å servere turistene. Det gir meg sikkert litt moralsk autoritet der ute.

Jaktfalk i fuglefjellet

2011-03-23T20:33:00.009+01:00

Været var altfor røft: Vi kom ikke i land på Hornøya i dag, slik planen var.

Med sjøbein på glatt båtdekk hadde jeg lite håp om gode bilder, så jeg tok det som en treningstur med kameraet. For å gjøre det ekstra vrient satte jeg like godt på 600-millimeteren.

Den viste seg å være grei å ha da jaktfalken og ravnene gikk til håndgripeligheter i lufta. Det var ikke godt å si hvem som jaktet mest på hvem, men jeg regner med at begge parter forsøkte å sette seg i respekt. Jaktfalken foretrekker nok ellers krykkje og annet lettere bytte.

Holdet var håpløst langt, men et utsnitt av bildene må jeg selvsagt dele - ikke minst for å pirre gjengen som skal være med ut på workshop på Hornøya neste helg! Det lokale falkeparet har Hornøya som fast jaktmark, og den som følger godt med i luftrommet har mulighet for unike bilder.

Bølgene gjorde det stort sett umulig å få til noe fornuftig i dag, men jeg fulgte det hederskronte prinsippet "shoot like hell and hope one sticks". Av 800 bilder gikk 700 rett i søpla allerede ved første grovsortering. Men undere over alle undere: Innimellom var det et og annet skarpt bilde der hele fuglen befant seg innenfor ramma.

1032 bikkjer over Finnmarksvidda

2011-03-21T20:05:00.016+01:00

1. Han ligner litt på Sniff fra Mummidalen, ikke sant?

Den siste uka har jeg kjørt 110 mil i bobil - fra Alta via Karasjok, Tana, Neiden og Kirkenes og tilbake igjen. Hensikten har vært å følge Finnmarksløpet for NRK. 35 av de beste bildene jeg tok ligger i et galleri hos NRK.no/finnmarkslopet, men den begrensede størrelsen og det brede formatet gjør at ikke alle bildene kommer helt til sin rett.

Her har jeg kuttet enda litt ned på antallet, gjort om noen bilder til svarthvitt og lagt alle inn i langt større størrelse.

Klikk på bildene for å se dem i stort format.

Jeg setter stor pris på kommentarer, positive som negative. Har du noen favoritter? Er det noen jeg burde kuttet ut?

2

3

4

5

6

7

8

9a

9b

10

11

12 Neiden fjellstue, et av sjekkpunktene.

13

14

15

16

17

18

19

20 Tjuvparing i Varangerbotn

21

22

23

24

25

26

27

Tusen delfiner fikk fjorden til å koke

2011-02-28T18:18:00.020+01:00

Dette er faen hakke meg det råeste jeg har sett!

Klikk for større bilder

Jeg kjente et stikk av misunnelse da jeg sist fredag fikk høre om flokken med springar som herjer i Varangerfjorden. Svoger Olav så dem et par hundre meter fra land og ringte meg sporenstreks, men jeg lå langflat i fjæra og fotograferte i hylende kuling - og hørte selvsagt ikke mobilen.

Men i dag hadde jeg flaks og fant dem selv. Det var strengt tatt ikke så vanskelig - et område av fjorden på et par hundre meter så ut som en kontinuerlig geysir der de gikk berserk i matfatet!

Etter hvert kom de litt nærmere land og spredde seg ut i et belte som må ha vært flere hundre meter langt og nesten like bredt. Tidvis gikk noen av dem i sirkler, etter alt å dømme for å holde en stim av lodde samlet.

Stort sett kom de såvidt klar av vannet, men innimellom vartet de opp med luftige sprang og lekre roll'er før de plasket ned igjen. Jeg har sett delfiner gjøre imponerende kunster i fangenskap - men å se sånne vanvittige mengder holde show i det fri var et kick av et litt annet kaliber.

Springar er for øvrig lokalnavnet på to delfinarter, kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) og kvitskjeving (Lagenorynchus acutus). Det er den første som er vanligst å se og som jeg har bilder av her. De er temmelig like, og uten bildene hadde jeg vært langt mer usikker på artsbestemmelsen. De blir nærmere 3 meter lange og veier kanskje 275 kg.

Dette var for ørig en helt ny art for meg. Fram til i dag har jeg bare hørt fiskere fortelle om springaren, og det blir vel første og sist gang jeg krysser en pattedyrart i Norge med 1000 individer...

1000?

Ja, jeg har selvsagt ikke telt hver enkelt, men jeg har en viss trening i å grovtelle fugleflokker ved hjelp av blokking (tell et utsnitt av flokken og gang opp), og er i alle fall ikke i tvil om at det var mange hundre.

Jeg hadde gitt mye for båttransport ut til denne flokken, men måtte nøye meg med å ta bildene fra land, like øst for Vadsø sentrum. Fotografisk er dette ikke all verden å skryte av, og to av bildene er kraftige utsnitt, men jeg én ting har jeg bestemt meg for:

Skuffelsen over dårlige eller halvgode bilder skal aldri få ta glansen av strålende naturopplevelser!

Og dette måtte jeg bare dele. Ha kikkerten klar i bilen hvis du kjører langs Varangerfjorden de neste dagene.

Eller, når jeg tenker meg om: Ha kikkerten klar resten av livet.

Folk tror at skarven er svart

2011-02-22T20:39:00.013+01:00

Men den som ser etter, finner nydelige nyanser i grønt og bronse.

Fra Hornøya - selvfølgelig. Workshopen i månedsskiftet mars-april er fulltegnet for lengst, men det kommer nye muligheter. Og om sommeren er det en grei sak å komme seg til Hornøya selv om man ikke har satset på overnatting.

Noe av hensikten med å dra dit om våren er selvsagt å få fuglefjellsartene i snø, og det er unektelig litt fascinerende når skarv og stormåker ruger i snøværet. Disse bildene er tatt 4. mai i fjor.

Måneskinn - og bilder på frihånd!

2011-02-19T19:16:00.012+01:00

Handheld shooting under the full moon with Nikon D3s - scroll down for summary in English

Helt ærlig: Jeg trodde ikke det var mulig å ta bilder på frihånd i måneskinn.

Men sist torsdag ventet jeg forgjeves på nordlyset, og i et anfall av kjedsomhet begynte jeg å regne litt på hva som skjedde hvis jeg skrudde opp iso-verdien.

Landskapet ble sånn passe stemningsfullt på 10 sekunders eksponering og ISO 1000.

Det skulle bety 1 sekund på ISO 10.000, og bare et tiendedel på ISO 102.400, som er høyeste iso-setting på Nikon D3s.

En mer lyssterk vidvinkel ga meg en blender til, og volià!

Tanken på å dele disse bildene dukket opp først i ettertid, så de bærer preg av nokså måtelige fotografiske ambisjoner, men det får stå sin prøve. (Gå i bloggarkivet mitt hvis du vil sjekke om jeg har noe å fare med ellers.)

De er selvsagt verken kornfrie eller helt detaljerte på en så ekstremt innstilling, men den dagen du står overfor noe litt mer nyhetsverdig enn "fotograf kjeder seg og tar fårete portrett i måneskinn" kommer den høye følsomheten godt med.

Og bare det å kunne fotografere på frihånd i måneskinn er ganske kult i seg selv...

Begge bildene er tatt på blender 2 med en Nikkor 28 mm - snøen på 1/30 sekund, den ubarberte pelshaugen på 1/15.
Ingen støyfjerning, oppskarping eller annen endring - eksportert fra Lightroom med jpeg-kvalitet 50.

-----------

Waiting in vain for the aurora, I got bored and started to figure out what exposure I would get at ISO 102.400 with my Nikon D3s. I was amazed to discover that the full moon gave enough light to allow for handheld shooting with a 28 mm Nikkor at f/2! The snow at 1/30, the slightly moronic-looking photographer (I have no idea who he is) at 1/15.

Admittedly, they are rather grainy and lack detail at such an extreme ISO setting. But it comes in handy when you encounter something more newsworthy - and shooting handheld under the full Moon is kinda cool in itself, don't you think?

No noise reduction, sharpening or other kinds of post-processing. Exported from Lightroom at JPEG quality 50.

These snapshots were not meant to be published, but I decided to share them anyway - check my blog archive if you wonder wether I can take decent pictures, too.

Bli med til fuglefjell i snøfokk - nesten gratis

2011-02-11T22:07:00.012+01:00

Her er drømmesjansen for en fuglefotograf: Tre dager på Hornøya i månedskiftet mars–april, med omgivelser og værskifter som kan gi deg unike bilder av noen av de mest ettertraktede artene i Norge.

Workshopen som Bjarne Riesto holder med hjelp av undertegnede fra 31. mars til 3. april er forhåpentlig den første av mange, og i oppstarten har prosjektet fått støtte. Derfor er dette latterlig billig: Tre dager med overnatting, mat og båtturer koster bare 2.900. Du finner mer praktisk informasjon og mulighet for påmelding på Bjarnes blogg her, så jeg vil bare utdype litt om fotomulighetene.

Først om artene:

I Varangerfjorden overvintrer det store mengder av arktiske dykkender - stellerand fra Sibir og praktærfugl fra Svalbard, pluss være hjemlige ærfugler og haveller. Hvis været er brukbart tar vi sikte på å komme tett innpå dem til vanns ved hjelp av RIB.

I selve fuglefjellet finner vi den eneste kolonien med polarlomvi i Norge, ellers lomvi, lunde, alke, toppskarv og krykkjer. På toppen av fjellet er det store mengder gråmåke og svartbak, samt teist ned mot fjæra.

Så om fotomulighetene:

På våren er det enda ikke ferdselsforbud i fjellet, og man kan bevege seg nokså fritt - skjønt glatt fjell og bratte stup setter sine klare begrensninger! Hormonene setter sitt preg på adferden til fuglene, og krykkjene har spektakulære luftkamper på denne tida.

Artene er relativt lite sky, og miljøet er flott, så du kan trygt slå følge ut til Hornøya selv om du ikke disponerer de lengste teleobjektivene.

Og kanskje det beste – været:

Antakelig blir det ganske skiftende på den tiden av året, med snøfokk og vind avløst av stillere perioder - forhåpentlig med sol. Uvær og snø gir et helt annet trøkk i bildene enn det du kan få på sommeren, og snødekket gir deg rene hvite bakgrunner, så selv drevne fuglefjellfotografer har gode muligheter til å ta nye og originale bilder av for eksempel en gjennomfotografert art som lunde. (Disse bildene er tatt helt først i mai, så vi satser på å få mer snø enn du ser her - sjekk bildene Roy Mangersnes tok i april fjor.)

Får vi klarvær, kan vi ta bilder av fuglefjell i nordlys. Hvor mange fotografer har det i arkivet!

Detaljer og påmelding borte hos han Bjarne, som sagt. Vel møtt!

Håper du nyter bildene selv om du ikke har tenkt deg på workshop.

Bestefarlukta

2011-01-27T23:15:00.010+01:00

Av Jakob Arvola

Jeg hadde en boks tjære stående noen år mens jeg bodde i Vadsø. Det hendte jeg vippet opp lokket med et skrujern, stakk nesen ned mot den seige, mørke massen og reiste bakover mot blåfrosne morgentimer. 1972? 1973?

Spissa, kalte han den, den lille robåten som han skjøv ut av støa i slike morgentimer. Han var tidlig oppe, så tidlig at lyset knapt hadde rukket å feste seg til østhimmelen. Det var værmelding på radioen, viktige og korthugde ord fra Meteorologisk i Tromsø, svak vind tre meter per sekund, økende bygeaktivitet mot kvelden, god sikt i nedbør.

Jeg måtte ta i et tak, han lot som om jeg gjorde et karstykke, selv om det var han som la tyngde mot robåten og fikk den på kjøl roste han meg alltid: «Du er sterk! Å hiv, å ta i!» Noen ganger var det fjæra sjø, da måtte vi skyve spissa adskillige meter gjennom fin sand med tangklaser og småstein. Dersom det var i 1972 var jeg fem år, og var det i 1973 var jeg et helt år eldre, sterkere da, en ekte kar med tjærelukt på nevene, for han var nøye, bestefar: Spissa var alltid tjærebredd og klar, det skulle aldri komme en dråpe vann inn i treverket. «Spissa kan være redningen, gutt.»

Vi rodde opp mot sida av sjarken, han entret dekket med en vant fiskers letthet: «Sitt i ro, gutt, skal bare slå knop, sånn ja, kom igjen, bestefar skal løfte. Å hiv, å ta i!» Kaldt var det på fingrene, mørkt var det i styrhuset. En motor startet med nølende host, fant en dunkende rytme, og spissa lå fortøyd i hekken, seilte sin egen sjø bak oss der han satte kurs mot juksagrunna.

Det er mulig at det i dag er en overdrivelse, men slik det har festet seg husker jeg at han alltid hadde julebrød med som niste. Store, søte skiver med rosinfylt julebrød som vi åt karslig ute på feltet. Eller, feltet og feltet: Det var nok bare en halvtimes gange ute i fjordmunningen, men nok til å kjenne rullingen. Uten meg om bord dro han nok lengre ut, der han uforstyrret kunne hive fangsten i kassene og sette kursen mot land når det var fullt. Men disse morgenene ville han skissere opp et liv, gi meg et alternativ, et innblikk. Vi dro alltid til land mens det fortsatt var god sikt i nedbør.

Jeg så det samme da jeg et trettitalls år senere vippet opp boksen med tjære som jeg ser av bildet ditt i dag: En bestefar som gjorde sitt beste, og det var sannelig godt nok. Bestefar gikk bort i 1975, og det er slike historier som dette han etterlater seg: En bestefars vilje til å gi avkall på en god dags fortjeneste, bare for å gi meg et innblikk i arbeidsfolks liv en blå morgentime.

<<<<>>>>>

Jeg har invitert Jakob Arvola – framifrå blogger, tidligere kollega i NRK Finnmark og nå frilanser i Stockholm – om å assosiere rundt noen av mine bilder. Kanskje kommer det mer. Takk skal du ha, Jakob!

Stang ut i ørneskjulet

2011-01-17T23:09:00.006+01:00

Ti timer i skjulet, men ingen virkelig gode ørnebilder...

Heldigvis er det ikke så lett å hente seg blinkskudd; da ville noe av moroa vært borte.

Men når man har kjørt langt, ventet lenge og betalt noen kroner, er det jo hyggelig om ørna stikker nedom åtet. Særlig når fotografen som satt der dagen før visstnok hadde tre ørner nede, to av dem samtidig...

Først på slutten av dagen var den unge ørna som snarest nede og nappet i reven i noen sekunder, før den satt seg i toppen av furua igjen.

At den ikke var lei!

Den satt der i en time og tjue minutter om formiddagen, før den stakk av. 70 ravner var visst ikke nok til å vekke den rette kombinasjonen av misunnelse og trygghet.

Tåka kom og gikk, og snøen dalte ned store deler av dagen. Noen av ravnebildene ble muligens OK - jeg kommer tilbake med mer om de holder mål.

Og for første gang på bloggen: Jeg prøver meg med en video. (Får dessverre ikke til ålegge den inn i en fornuftig størrelse, og tar gjerne imot tips.) Legg merke til hvordan den ene ravnen ser ut til å ville muntre opp maken sin. Herlige fugler!

PS: Skjulet er i Dalen i Telemark, altså en grei kjøretur for folk flest her i landet, og du kan ringe Jostein på 900 65 976 hvis du vil prøve deg. Jeg anbefaler skikkelige dekk på bilen oppi brattlendet, selv om Jostein har slepetau og er helt ekstremt kjempegrei ;-)

Premien for en mørketid

2011-01-08T00:53:00.010+01:00

Klikk for større bilder

Det røyner på nå. Jeg innrømmer det. Sola har jo ikke vært her på snart to måneder.

Noen vintre kommer jeg litt i ulage, og dette er en slik vinter. Vrangsøvd*, dorsk og ineffektiv surrer jeg rundt og lurer på når sjefen skal konfrontere meg med min udugelighet. Følger de overhodet ikke med der i ledelsen?

Men det kommer selvsagt bedre tider. Fantastiske tider!

Månedene med midnattssol er nemlig ubetalelige. Da snur jeg døgnet om jeg kan, rangler rundt når været er bra, og lar meg hemningsløst beruse av den hektiske sommeren i sub-arktis. Det er premien for en lett mørketidsdepresjon, og tanken på alt vi har i vente gjør det lettere å holde ut de siste par januarukene mens vi venter på sola.

Et av de gode minnene fra sist sommer ser du her. Svaneparet hadde landet på en dam i Komagdalen, og jeg kunne kravle langs en senkning i terrenget og nesten fram til bredden.

Da sa de klart ifra om at jeg var avslørt. Men pussig nok roet de seg; det så ut til at nysgjerrigheten tok overhånd, deretter likegyldigheten. De fortsatte å beite, svømte mot meg til nærmeste bredd og begynte å stelle fjærene.

Et hundretall bilder seinere fortsatte jeg mot brushaneleiken jeg egentlig hadde dratt ut for å fotografere.

På vei utover langs fjorden hadde jeg latt meg sjarmere av en søye med lam som fikk gylne omriss i midnattssola.

For fotografen er det fordel å ha midnattssola rett mot seg eller inn fra siden; en lav sol i ryggen gir litt flatere preg i bildene. Skjønt det er ikke verre enn at man spanderer noen eksponeringer på en hare som insisterer.

*) Vrangsøvd er for øvrig mitt soleklare favorittord fra finnmarksdialekten; vi hadde ingen konsise og malende ord for jetlagged der jeg vokste opp.

Oppskriften på et godt nytt år

2011-01-01T14:59:00.008+01:00

Nytt år, nye muligheter!

Men det hjelper ikke å tro at 2011 blir bra sånn uten videre. Man må selvsagt ta en beslutning, anstrenge seg litt, ha noen mål:

Det jeg ikke fikk til i fjor, skal jeg gjøre bedre i år.

Jeg bruker ikke å loggføre mine nederlag, så det er vel en fare for at jeg gjentar mange av dem. Men når det gjelder naturbildene har jeg god hjelp fra Mac'en, og på denne dagen passer det godt å dele et lite triks:

I det digitale bildearkivet får alle bilder sine nøkkelord. Til sammen utgjør de en til dels utførlig beskrivelse av motivet, med personer, steder, arter, adferd, vær og så videre, og alt dukker opp på sekundet når man tar et søk.

Bilder som ikke holder mål, blir stort sett slettet nokså raskt. Men noen av dem er dårlige på en god måte - de representerer en idé eller en mulighet jeg vil jobbe videre med.

Disse bildene får sin egen kode i form av nøkkelordet skisse. Når jeg skal minne meg selv på motiver jeg vil jobbe mer med, ligger utkastene lett tilgjengelig. Bildene du ser her, hører alle med i denne kategorien.

Stelleranda som pusser seg har en nydelig positur, men er sørgelig langt unna - utsnittet du ser holder bare til et lite bilde på nettet.

Det samme gjelder ærfuglen: Jeg synes bølgen som omslutter fuglen er helt fantastisk vakker, og bildet ville vært en killer om jeg satt på fornuftig avstand og eksponerte rett. Men jeg vet hvor bølgene bryter på sørvest, og har til og med kjøpt regntrekk til kameraet for at vi begge skal tåle litt venting neste gang været er riktig.

Lomvi som kommer inn for landing er en klassiker. Lyset var vanskelig da jeg var på Hornøya sist, men vi prøver igjen.

Fjæreplyttene som barket sammen var litt tett på, men bildet ligger i arkivet som en påminnelse. Her er det muligheter!

Rødnebbternene var tilbake i fjor etter flere år med lite hekking, og jeg hadde rent glemt hva slags muligheter som ligger ved en ternekolni. Luftkampene kan være utrolig grasiøse, og kommer de tilbake skal jeg sette av noen fine kvelder.

Trur eg...

Jeg ønsker deg et godt nytt år med fine naturopplevelser og blinkskudd!

Drapet på en fotomodell

2010-12-19T20:46:00.018+01:00

Selvportrett med døden til følge - klikk for større bilde.

Det var dessverre ingen vei utenom. Musa måtte dø hvis jeg skulle ha det dramatiske bildet.

Og det skulle jeg. Omsider!

Mus i fella var en idé jeg ruget på i nesten 20 år før jeg fikk realisert den. Jeg var vel 13-14 år da jeg så noen bilder i Fotografi av mus som på sett og vis gikk i fella. Men det var litt juks inne i bildet; fjæra var demontert og fella helt harmløs.

Selv ville jeg ta det et hakk videre: Jeg ville ha slagbøylen i farta, slik at alle kunne se at musa var på vei for å møte sin skaper. Kanskje musa faktisk reagerte på at fella ble løst ut, men bare var for treg til å smette unna? Drømmebildet mitt skulle vise hva som faktisk skjedde rett før musa ble drept; ikke være noen gjetning eller halvgod rekonstruksjon.

Utfordringen var selvsagt å ta bildet i rette øyeblikk. Et lite blikk på fella, og løsningen lå snublende nær. Fella er i seg selv en bryter, med ymse metalldeler som griper tak i hverandre før de brått løsner. Det vil si - den er en omvendt bryter.

Men det måtte da finnes en dings som kunne slutte én strømkrets når en annen ble brutt, en slags omvender?

En bekjent kunne fortelle at dingsen het relé, og han forærte meg et eksemplar.

Den største utfordringen var likevel å finne et passende studio. Fellebryteren måtte kobles direkte til blitsen, ettersom et kamera reagerer altfor tregt i en slik situasjon. Det betød igjen lukkertider på mange timer - og at bildet måtte tas i et fullstendig mørkt rom.

Men hvem har vel et mørkt rom med mus til disposisjon?

I alle fall ikke en student med hybel i Oslo.

Først da vi vi flyttet nordover og kjøpte en hytte i fjellbjørkeskogen ble det fart i sakene. Et eget skjul ble snekret for anledningen og lystettet så godt det lot seg gjøre. En liten inngang fra bakkenivå og jevnlige forsyninger av solsikkefrø sikret stamgjester.

Så til verket:

Lyssettingen besto av to SB-28 blitser, en med svak varmtonefilter plassert til venstre og en med svakt blått filter til å lette opp skyggene. Kameraet var en Nikon FG-20 som jeg fikk for skarve 100 kroner fordi butikken trodde det var ødelagt; det viktige for meg var at det var mekanisk og ikke trakk strøm i løpet av en lang vinternatt. Et 105 mm makroobjektiv kompletterte utrustningen.

Litt sviktende kontakt gjorde at den første musa trippeleksponerte seg selv. Et par andre gikk inn feil vei eller utenfor fokusplanet. Karen på bildet gjorde alt rett i sitt dødelige selvportrett, og med muselik nummer fem - alle selvsagt trygt forvart i fryseren med tanke på uglefotografering i framtida - var prosjektet i mål.

Jeg har aldri, verken før eller etter, sett noen ta et lignende bilde av et reelt musefelledødsfall. Har du?

Dødens fotoskjul. Fuglekassa som er felt inn i veggen ble selvsagt ikke brukt før noen andre overtok hytta.

Katamaravn

2010-11-18T22:29:00.002+01:00

Patent pending, antakelig.

Uskarpt. Så da er det vel kunst?

2010-11-01T14:43:00.020+01:00

Klikk for større bilder.

Det har vært mye snakk om personlig naturfotografi de siste årene: En bevegelse bort fra den rene avbildningen og over mot en mer subjektiv tolkning av naturen som omgir oss.

Og jeg spyr.

Ikke fordi jeg er imot kreativitet, nyskapning og gåtefulle bilder - tvert imot! - men fordi jeg har problemer med den selvgode retorikken som omgir en del av disse forsøkene.

For det første gir den ofte inntrykk av at denne personlige tilnærmingen er noe nytt, og at traust dokumentasjon har vært enerådende hittil. Det er selvsagt ikke riktig. Jeg vokste opp med Jørn Bøhmer Olsen og Rolf Sørensen som mine fotografiske helter på 80-tallet, og selv de sto på skuldrene til kjemper. Ernst Haas hadde for eksempel utforsket bevegelser på lange lukkertider siden 1950-tallet. Dokumentasjon og mer subjektiv og eksperimentell naturfoto har levd side om side siden lenge før jeg ble født.

For det andre har noen av dem som påberoper seg en «personlig» tilnærming langt på vei etablert et nytt sett med klisjeer. Hvis bildet er undereksponert, uskarpt og med fargestikk, og hovedmotivet er plassert langt ute i kanten - gjerne kuttet av - er det automatisk mer «personlig» enn et teknisk OK bilde der hele fuglen eller dyret får være med?

Give me a break.

Mekaniske og maniske regelbrudd er ikke det samme som personlighet! (Det er eventuelt en personlighetsforstyrrelse. ;-)

Selv synes jeg blant annet det er interessant å leke med bevegelsesuskarphet - der motivet, kameraet eller begge får bevege seg i løpet av lange lukkertider. Noen ganger blir det interessant, andre ganger klisjefylt og søtladent vakkert, uten at jeg alltid får meg til å mislike resultatet av den grunn. (Jeg skjemmes som kjent bare sånn passe over å være en uforbederlig naturromantiker.)

Men om bildene fortjener å kalles «personlige» (hvis man først skal bruke et begrep rotfestet i den romantiske kunstnermyten), det avhenger av om de kommuniserer noe spesielt til betrakteren; om de gir en fornemmelse av noe nytt, uvant, inspirerende, interessant, skremmende, tankevekkende...

De fleste av oss er nok best tjent med å vedgå at vi sjelden finner opp kruttet, i stedet for å tilsløre åpenbare fakta med tynn retorikk.

(Blant bildene til denne bloggposten er det ett jeg ikke liker spesielt godt selv. Jeg synes det er litt billig effektmakeri. Du kan gjette hvilket, om du vil, og jeg lover å ikke bli fornærmet om du bommer og stempler min favoritt som et makkverk. Eller alle, for den del.)

Med sola bak motivet

2010-10-10T20:40:00.010+02:00

Klikk for større bilder.

- Sola i ryggen! Det var standard-rådet for amatørfotografer da jeg var ti år og fikk mitt første bokskamera fra Kodak.

Heldigvis hører vi ikke sånt tøv så ofte nå lenger.

For motlys er fantastiske saker.

På sitt mest ekstreme - der du gjemmer sola rett bak motivet - vil motlyset få fjær, frø og fjoner til å glitre intenst. Samtidig kan du skyggelegge store deler av motivet og rydde godt opp i det som ellers ville blitt et rotete bilde.

Sola er også fin for å gjennomlyse blader og andre plantedeler. I hardt medlys vil du få reflekser fra overflaten og svakere fargemetningen. Et gjennomlyst blad, derimot, får intense farger og tydelige celler. Med lyset litt skrått bakfra får du skarpe skygger av nervene og enda tydeligere struktur i bladet.

Svømmesniper på myggjakt var min viktigste syssel et par dager i juni i år. Det var langt fra enkelt å teffe det perfekte øyeblikket, med maten på vei inn i nebbet, men et par bilder satt brukbart. Sjekk utsnittet nederst og se hvor tydelig fjærmygglarva er tegnet i motlyset!

Som en slagbjørn i saueflokken

2010-09-12T15:20:00.013+02:00

Klikk for større bilder

Vi hadde egentlig ikke noe særlig håp. To sørgelig milde netter lå bak oss, og om dagen var det 21 grader i skyggen da vi tok lunsj på Tarrekaisastugan.

Kvelden var stjerneklar, men ikke spesielt kald. Kanskje det digre bålet skapte illusjoner om at natta var mildere en den var?

Jeg ligger i alle fall våken en stund før jeg omsider gløtter ut av teltet klokka 06.13. Tabbe!

Verden glitrer.

Blåklokka er først ut. Vieren ved siden av er neste. Skogstorkenebb, skrubbær, geiterams, rypebær... alt prydet med sukkerkanter av rim, alt fotografert i en rasende fart. Altfor fort, selvsagt. Jeg virrer fra offer til offer som en slagbjørn i saueflokken.

Vi befinner oss mellom høye fjell, og da sola når ned i dalen har den vært oppe og samlet krefter et par timer allerede. Der strålene treffer, drypper motivene straks i bakken. På vei til frokost posterer jeg ved et bjørkeblad i skyggen. Sola kommer, og jeg tar noen siste bilder i motlyset.

Bjarne har allerede pustet liv i glørne fra i går. Røyken kan saktens trengs: Før jeg rekker å finne fram müslien er knotten allerede på jakt.

Vi hadde reist fra Finnmark for å slippe kuling og regn, men fikk i overkant med godvær i Tarradalen - rett sør for Sarek, som er mer kjent blant norske fotografer.

Det ble med den ene frostnatta. Bak øret til neste gang: Roooolig nå! Pust. Ett motiv om gangen. Ikke være slagbjørn.

Fjellfugl til havs

2010-08-12T23:05:00.010+02:00

Klikk for større bilder

Det er selvsagt ganske meningsløst å forlate Varanger om sommeren. Men samtidig er det fristende å se seg om i landet og hilse på gamle venner, og da er det fint at noen av dem befinner seg på idyller som øygruppa Meløyvær i Troms.

Mange av øyene nordpå har en eksotisk fauna: Her hekker måker og terner side om side med lirypa - en art som ellers regnes som fjellets fugl i folks bevissthet. På Meløyvær er det svartbaken som er rypekyllingenes verste fiende.

Vi har riktignok ryper ned mot fjæra hjemme i Vadsø også, men der er det høyfjellsvegetasjon hele veien; da passer det liksom bedre med ryper. På øyene i Andfjorden (som er et sund og ikke en fjord, de har vel litt tungt for det i Troms) er det frodige stauder og høye trær, så rypa framstår som herlig malplassert for en vestfolding i Finnmark.

Dessuten er det hyggelig med stærflokker!

Jeg snekret kasser til disse hissigproppene som liten, og drømte om å ta blinkskudd av dem når de kranglet om nedfallsfrukt i hagen om høsten. Så langt kom jeg aldri. I Vadsø ser jeg dem bare helt unntaksvis. Men da en flokk på Meløyvær kom flyvende inn i lyset fra sola klokka to om natta, var det et hyggelig gjensyn med en gammel kjenning.

Jeg våknet tidlig neste morgen og serverte noen leverbiter til ternene mens det ennå var stille og klart vann de kunne speile seg i. Men sola var allerede kommet litt høyt: Lyset ble i hardeste laget, og nesten alle bildene led av harde slagskygger. Pytt, pytt. Slike bilder er jo skikkelige kisjeer uansett. ;-)

Vertskapet på Meløyvær feiget for øvrig ut og mente det var for dårlig vær den helgen (se bildebevis) til å sette kveitevad. Etter at vi dro har de sendt oss MMS-bilder av den ene kveita feitere den andre, samt av herlige kveiteretter. Det beviser vel bare at menneskets ondskap ikke kjenner noen grenser.

Museår og rovfugltopp

2010-08-03T17:52:00.021+02:00

Klikk for større bilder.

Aldri før har jeg sett så mye fjellvåk langs Varangerfjorden som i år.

De hekker i omtrent hver eneste bergvegg, og mange har tatt til takke med å bygge reir i trærne. Ett av parene har dessverre fortrengt dvergfalken fra et av dens faste kråkereir i Nesseby, men ellers er rovfuglinvasjonen en sann fest!

Det er en fryd å stille kikkerten - eller aller helst teleskopet - på en fjellvåk som jakter. Ørsmå justeringer av et par vingefjær er alt som skal til; så står den stille på luftstrømmen mens skarpe øyne gransker marka for mus.

Da jeg tok disse bildene, merket jeg raskt hvordan fjellvåken bruke vinden. På natta - i det fineste fotolyset - var den som snarest innom reiret en eneste gang. Men rett før klokka 9 kom det en fin bris, og i løpet av en halvtime var foreldrene innom med seks mus til sultne unger.

Om våren får vi raskt en indikasjoen på om det er noe særlig smågnagere i naturen. Fjellvåken kommer nordover, men drar snart videre om det er lite mat. For to år siden visste jeg om en eneste hekking i Varanger, i fjor var tallet null.

I år var det tydelig at noe stort var på gang, og gnagerbestanden ser ikke ut til å kollapse så langt, i alle fall.

Det var vanvittige mengder lemen i Øst-Finnmark i 2007, men i år har gnagertoppen artet seg helt annerledes. Gnagerne - markmus og/eller fjellrotte, du må ha dem i handa for å identifisere dem sikkert - er åpenbart konsentrert langs fjorden. Inne på fjellet er det langt mellom fjellvåkene, og jeg har kjørt over hele Ifjordfjellet uten å se en eneste.

En av ungene på bildet er seinere merket med GPS-sender av Tomas Aarvak fra NOF. Med noen dagers mellomrom blir posisjonen dens registrert, og dermed får vi kanskje vite litt mer om hvor "våre" fjellvåker drar når de ikke finner mat nok til å hekke i Varanger.

Oppdatering: Fjellrotte heter nå fjellmarkmus.

Om bildene: De er tatt i godt og varmt vær, etter at ungene er store nok til å holde varmen ved egen hjelp. Jeg har brukt en fjernstyringsenhet for modellfly, forsynt med en enkel bryter, til å utløse et kamera på en berghylle åtte meter fra reiret. (Bryteren røk den første natta, akkurat idet begge foreldrene landet samtidig med hver sin mus. Jeg fikk rikelig anledning til å bruke noen av de ordene jeg har lært i Finnmark.) I tillegg har jeg fotografert med 600-millimeteren fra et kamuflasjetelt som er flyttet gradvis nærmere reiret. Bildet av den flyvende fjellvåken øverst er fra en annen lokalitet.

Øsende, pøsende

2010-07-07T22:47:00.006+02:00

Klikk for større bilder.

Ingen ville sitte inne en slik kveld!

Vi fylte gater og stier i yr glede over vannet som strømmet ned.

For det var et sjeldent vær til Øst-Finnmark å være. Godt og varmt, nesten helt stille, bare et varsomt og nesten umerkelig drag i lufta; selv en og annen møll og mygg våget seg ut i kveld.

Og så dette kjærlige regnet.

Vi vendte ansiktet mot himmelen og lot oss oversvømme. Noen dråper fant veien under kragen og kilte nedover brystet.

Andre ble fanget av blomstene. Vi kravlet rundt i enga og så hvordan dråpene ble splintret når de traff en ballblom i hodet. Små rester samlet seg og rant ned på undersida; der fanget de hele verden i et speil mens de diskuterte noen sekunder med tyngdekraften. Så slapp de motvillig taket og deiset frydefullt i bakken.

Langs bredden av det vesle tjernet ble det nesten trangt om plassen. Alle ville ligge på magen og se hvordan hver enkelt dundrende dråpe skapte seg sitt eget krater. Men tjernet vant hver gang, det lukket overflaten sin og reiste en funklende bauta over seieren.

For et vær!

For en fest!

Halve byen var ute og koste seg. Vi så på hverandre og lo, og jeg tror kanskje regnet skjulte en og annen gledeståre også. Kjente og ukjente fant sammen i den barnlige gleden over plaskende regn.

Neida. Bare kødda.

Jeg var selvsagt alene i blomsterenga. Bare ett eneste par var ute og gikk på turstien. De trodde først jeg var død der jeg lå foran ballblommen.

Men de var i det minste enige i at været var herlig. Så da er det vel et slags håp for menneskene, tross alt.

Finske idioter, franske egoister og et tysk rasshøl

2010-06-27T20:16:00.034+02:00

Sjeldent motiv, røtent bilde. Takk skal dere faen meg ha, Finland! (Forklaring følger.)

– Hva synes du om folk fra Finland?

Teknisk sett var det et åpent spørsmål, men min følgesvenn hadde åpenbart en spesiell grunn til å stille det.

Dagen før hadde han kommet over en flokk på 1200 polarsniper. Foran dem kravlet en finne med videokamera. Britisk dannelse tilsa at vår venn holdt god avstand for ikke å ødelegge for ham som tross alt kom først.

Snart gjorde finnen tegn til å pakke sammen utstyret, og briten var glad for at det var hans tur. Men den gang ei:

Finnen valgte like godt å skremme hele flokken på flukt – åpenbart for å hindre en konkurrent i å få gode bilder.

Jeg mumlet noe om nasjonale stereotypier og ikke å skjære alle over en kam, men måtte bare innrømme at jeg hadde et par finskehistorier fra i fjor:

Ved Skallelv gikk det en fantastisk gåseflokk, med noe så uvanlig som fire arter samlet: Grågås, sædgås, kortnebbgås og tundragås.

To finner i folkevogn hadde allerede stukket 600-millimeterne ut av bilvinduet, så jeg ventet høflig med å kjøre helt inn på skuddhold; de skulle få sikre seg noen bilder før jeg risikerte å skremme gjessene.

Mens jeg kastet to raske blikk på lappspovene i fjæra, hørte jeg raskt stigende kakling. Finnene hadde gått ut av bilen og skremt opp hele gåseflokken for å få fluktbilder. Selv fikk jeg et heller tvilsomt resultat, uforberedt som jeg var.

Jeg bestemte meg for ikke å la to tullinger ødelegge ryktet til en hel nasjon. Men det gikk bar et par dager før et finsk fuglekikkerpar fant det for godt å rigge opp teleskopet rett på utsiden av kamuflasjen min - selv om objektivet stakk ut av gluggen og viste enhver idiot hva jeg drev med. Alt av fugl ble naturligvis skremt vekk fra fjæra, med unntak av en enslig fjæreplytt.

Den klarte gubben å ta et bilde av, i skarpt sidelys og på 15 meters hold. (Normale fotografer åler inn på fem-seks, om de har litt peil.) Han signaliserte i triumf til kona. Hun var like dårlig i engelsk som finner flest, så de velvalgte sarkasmene jeg lot hagle over henne da jeg gikk var nok bare mentalhygiene for meg selv.

I år så jeg at man ikke trenger å være finsk for å være idiot.

På brushaneleik for et par uker siden opplevde vi at to franskmenn sperret av et større område ved å bardunere kamuflasjene sine for en orkan av Narve-dimensjoner. Så gikk de tidlig til sengs...

Sola gikk sin gang, og vi andre flyttet stadig kamuflasjen en meter eller to i halvsirkel rundt leiken for å beholde en fornuftig vinkel på lyset. (Selvbærende kamuflasje av Doghouse-typen kan flyttes varsomt mens man er inne i dem, uten at fugler flest lar seg skremme.)

Franske tekstiler erstatter norsk natur, mens franske fotografer snorker og de norske banner.

Resultatet utpå morgenkvisten var selvsagt at tomme franske kamuflasjer, satt opp til ingen nytte, kom i bakgrunnen for brushanene våre. Vi fantaserte om ulike tiltak – på skalaen fra balltre med spiker, via tennvæske og fyrstikker til høflig vekking med krav om umiddelbar flytting av kamuflasjen. Men uansett ville resultatet være at leiken var spolert for resten av natta.

Den endelige løsningen var nærmere ennn vi ante. Den kom på fire hjul. Audien stoppet ikke på parkeringspassen, men fortsatte ufortrødent ut i terrenget og fram til kamuflasjen vår. Vi likte ikke helt måten den nyankomne krevde Lebensraum på, men det var historisk sus over den, det skal han ha!

Mens spillende brushaner skvatt til alle kanter, la tyskeren ut om teltene som ville ødelegge bakgrunnen for bildene hans. Vi gjorde ham høflig oppmerksom på at vi burde være utenfor mistanke, ettersom vi faktisk var rammet av problemet med full tyngde, og at han dessuten kjørte ulovlig i terrenget.

Akkurat da ramlet en (antakelig døvblind) brushøne innom leiken, selvsagt med kåte haner på slep, og dermed øynet vi en siste sjanse til noen blinkskudd. Men Adolf viste ingen interesse for å dempe agitasjonen, og brått var moroa over for den natta.

EU-alliansen slår leir.

Minutter seinere var de snorkende amatørene vekket, og en tysk-fransk koalisjon var i gang med anleggsarbeidene på sørsida av leiken; den var selvsagt tømt for alt liv. Harde slag mot teltplugger som ble drevet i bakken ga gjenlyd i dalen, mens tre norske fotografer trakk seg slukøret tilbake.

Noen dager seinere lå en kamerat i kamuflasje på samme leik, og opplevde at selvsamme Adolf satte opp kamuflasjen sin rett foran ham...

Uka etter var det min tur til å treffe på tyskeren igjen.

- Det er lite liv på leiken nå. De spilte helt fram til 20. juni i fjor. Kanskje de er blitt for mye forstyrret, undret han uskyldsblått.

Ja, kanskje det.

Men akkurat idet det begynte å jevne seg ut i nasjonskampen for idioter, tok våre naboer i øst et siste poeng:

Kariel i forrige uke. To lysende rørleggersprekker nedi bakken viser hvordan finnene sniker seg innpå en tyvjo. Bilen har de satt fra seg i veibanen.

I 80-sonen.

På en bakketopp.

Og i en sving!

Fortsatt er det tynt statistisk grunnlag for en konklusjon, selvsagt. Men man er jo fristet.

Bilen på bakketoppen står faktisk stille. Dette er parkering á la finsk fuglefotograf.

Mot mørkere tider

2010-06-23T21:46:00.006+02:00

Man må reke oppe hele natta dersom man vil ta bilder i lavt motlys for tida. Slitsomt!

Dermed er det i alle fall en positiv side ved at det går mot mørkere tider.

Flere er jeg heller ikke i stand til å komme på. Men vi har nå en drøy måned til med midnattssol her i Finnmark. Og siden motivene står i kø, blir det liten tid til seriøs blogging.

Jeg har for lengst konstatert at det må bli litt mimring i mørketida i stedet. Nyt sandloen.

Fyr løs, det er gratis!

2010-06-17T14:46:00.008+02:00

Det var utallige fjærmygg i lufta i dag, og jeg håpet å få noen av dem i rett positur sammen med den syngende løvsangeren. Dermed var det bare å fyre løs på den minste mistanke, tidvis på lykke og fromme.

Det tar sin tid å gå igjennom 400 eksponeringer, men det jeg tror nok dette er den morsomste situasjonen. Det er et kraftig utsnitt av bildet og holder så vidt til bruk på nettet, men likevel...

Myggen som får et sultent blikk på seg, så jeg selvsagt ikke underveis i fotgraferingen - den er for liten og rask til det.

Om bildet ikke holder teknisk, er det en påminnelse om at potensialet for blinkskudd er enormt for fuglefotografen som tar insekter med i beregningen. I filmtida ville dagens løvsangerbilder kostet meg omtrent 1200 kroner - jeg ville nok stoppet etter den andre rullen...

Kunsten å ligge lavt

2010-06-14T13:24:00.007+02:00

Klikk for større bilde!

Han prøvde seg på en kjapp en, men dama var ikke helt klar. Ingen frø ble sådd denne gangen, men sommeren er ennå ung!

Som faste lesere (finnes dem?) med skarpt blikk har oppdaget:

Jeg har vært ute og ridd min kjepphest igjen.

Man skal være på nivå med fuglene når man tar fuglebilder - ikke se dem ovenfra og ned.

Det gir litt problemer med småfugl i vann, men det finnes løsninger. En vinkelsøker er nyeste tilskudd til utstyrsparken. Nå kan jeg være over kameraet, ikke bak det. Dermed er stativet under vann og kameraet bare noen få centimeter over når jeg fotograferer svømmesniper. Lange støvler og vadebukser blir en stadig viktigere del av fotoutrustningen.

Jeg blir fortsatt ikke helt fornøyd med bildene, selvsagt - hver gang man får ett brukbart bilde, får man ti som antyder hvor fantastisk det kunne blitt om bare alt var sylskarpt og fyrt av i rette hundredel, med lyset i rett vinkel og under perfekte vindforhold...

Men denne paringen satt nå sånn brukbart, og gradasjonen fra blått vann til grønn vegetasjon i bakgrunnen - et resultat av det lave standpunktet - synes jeg hever bildet betraktelig.

Lyst, lett, rent

2010-06-08T23:24:00.012+02:00

Klikk for større bilder

Yr.no lovte at det skulle klarne opp, men jeg så aldri noe særlig til sola. Litt skuffet over forholdene krabbet jeg ut på sandstranda på Ekkerøy for å gjøre det beste ut av saken.

Det viste seg at lyset var ypperlig til sitt bruk: Med myk belysning og nesten hvit sand fikk vaderportrettene en letthet og renhet som jeg hadde sansen for. Det jeg så på iMacen hjemme var hakket bedre enn jeg hadde forestilt meg underveis.

50 minutter i flat åling på stranda, med lav profil og skarp knekk i nakken, var i grunnen det jeg orket. Men noen kjepphester skal man ha, og en av mine er at man ikke skal fotografere fugl ovenfra og ned. Lavt standpunkt gir en helt annen nærhet i bildene.

Det gir for øvrig vondt i nakken og sand i kameraet også, men såpass får man ofre!

Sandlo, sandløper og myrsnipe. Nikon D300 med 600 mm på blender 4. Hvis du har perfekt kalibrert skjerm, er de lyse tonene fortsatt ørlite mørke - jeg har gardert meg litt...

Rapport fra himmelen

2010-06-03T22:29:00.011+02:00

I vannet rett utenfor kamuflasjen spilte smålommen. Vi hørte havellas karakteristiske skrik og plystringen til brunnakken.

I lufta over dem spilte både grønnstilk, rødstilk og enkeltbekkasin, og til og med den karakteristiske kloppingen til kvartbekkasinen kunne høres et par ganger i løpet av natta.

Blåstrupen satt jublende midt i havet av gule gåsunger som ble nærmest oransje i midnattssola, og lappspurvens pussig skingrende sang kompletterte koret.

For ikke å glemme tyvjoen, smålommen, lappspoven, myrsnipa...

Det var et vårlig jubelbrus av en annen verden, og min yndlingsstrofe fra Hans Børli - herlig heime på jorda - gikk på repeat i bakhodet, bare avbrutt av Crowded House's Love This Life.

For det ville vært en fantastisk natt selv uten brushaneleiken vi egentlig var kommet for.

Rokokkoball i regn

2010-05-25T09:34:00.005+02:00

Trykket stemning i regnværet. Ikke en høne å se.

Men kveldsturen til brushaneleiken var verd bryet likevel. Finnes det vakrere fugler i Norge?

En av dem ser ut som en pussig blomst på litt avstand. På nært hold ser man at ingen er like.

Det godt å se at de er tilbake på sin faste plass; brushanene har forsvunnet fra noen av leikene her i distriktet.

Men her holder de altså stand - og en dag lyset holder til mer enn 1/125 sekund skal jeg tilbake for å fryse høye hopp og krakilske flaksing i kampen om hønenes gunst.

Jeg har fotografert brushaneparing fram til midten av juni, så med klar prioritering de neste ukene bør jeg kunne få noe action på brikka - selv i det værmessig lunefulle Varanger.

Nikon D300 med 600 mm fra kamuflasjetelt, stativ, ISO 500.

Når vinteren ikke vil gi seg

2010-05-16T21:41:00.010+02:00

Det var en uvanlig varm april. Snøen rant unna. På bursdagen min 7. mai hadde rødsildrene slått ut i full blomst, og bjørka som sto i ly av garasjen til naboen hade museører allerede. (For søringer: I Vadsø er det noe helt spesielt.)

Men om kvelden den lørdagen kjente vi omslaget: Det umiskjennelige draget fra øst som varsler at man skal ha sin straff for å bosette seg i Øst-Finnmark.

I en uke vekslet det mellom isnende snøbyger og mildvær. Så våget jeg meg omsider ut med kameraet og et makroobjektiv. Det tok ikke mange minuttene før jeg igjen søkte tilflukt i bilen med neglsprett og rennende nese, men jeg hadde allerede skiftet syn på en ting:

Maiværet.

Det kan godt være sånn passe jævlig.

Kampen mellom vinteren som ikke vil gi seg og våren som trenger seg på er et dramatisk særtrekk ved landsdelen. Ikke minst skaper den vakre motiver for en naturfotograf, som når isformasjonene snor seg rundt i rødsildretua, og istappene gir krykkjene den mest romantiske himmelseng.

Siden mai 2006 har jeg vært en svoren tilhenger av et vårvær som best lar seg beskrive med god nordnorsk bannskap.

PS: Jan Eilert Pedersen, som er fast inventar i bloggrullen min, skrev forleden en bloggpost med tittelen "Snø i mai... Nei takk". Han er en grei kar på mange måter, men en ekte villmarkens sønn ville aldri skrevet noe sånt. Jeg vet ikke om det er noe han kan gjøre for å gjenvinne litt av troverdigheten.

Slik spaserer du inn på fotohold av en sky fugl

2010-05-09T22:04:00.012+02:00

1. Lag en flytende ramme.
2. Sett en kamuflasje oppå.
3. Ta på deg vadebukser, ta plass i farkosten og vass ut i det våte element - mot fuglen du vil ta bildet av.

Utrolig nok: De stikker ikke av!

I alle fall ikke stellerendene og ærfuglen i ytrebyfjæra i Vadsø i morges.

Med objektivet rett over vannflata slipper man de typiske ovenfra-og-ned-bildene man får fra en vanlig brygge. Dessuten kan man komme seg inn på grunt vann, der fuglene beiter på naturlig føde. Det er langt mer sjarmerende motiver enn fugl som plukker avfall fra fiskeindustrien...

Elveutløp der fuglene gjerne bader i ferskvann er selvsagt også hotspots for fuglefotografen.

Prototypen på min flytende kamuflasje viste seg ubrukelig for en tid tilbake. Nå er den endret, med helt tett presenning i stedet for kamuflasjenett - og ikke minst: langt bedre flyteevne. Det siste sørger 250 liter isopor for.

Nå kan jeg legge hele kroppsvekten på uten at fribordet blir faretruende lavt, og det er en forutsetning for å manøvrere smidig på grunt vann.

Stelleranda øverst kom svømmende mot meg - på 5 meters avstand, ifølge EXIF-dataene. Ærfuglparet var 7 meter unna. Fuglene er åpenbart rolige: En uroet fugl strekker hals.

Den store utfordringen viste seg å være bølger. Slake dønninger jeg ikke la merke til før jeg gikk uti, rugget farkosten og skapte store problemer for både utsnitt og fokus. Nesten 550 bilder ble slettet umiddelbart, og bare en håndfull av de 50 jeg sitter igjen med er brukbare.

Ingen er skikkelige killere, men resultatet av en times rask prøvetur før kakebaking og bursdag er oppløftende.

For vi har mange stille og fine sommernetter i Varanger - og lune steder både på Ekkerøy og i byfjæra der bølgene neppe blir noe problem.

Dette blir moro!

Til finalen i Wildlife Photographer Of The Year

2010-05-07T10:51:00.007+02:00

Ærfuglen du ser her er vraket - i likhet med de fleste andre bilder jeg sendte til naturfotografenes OL, konkurransen Wildlife Photographer Of The Year.

Men fem av fjorten bilder har passert det første nåløyet, og er i finalen!

Eller hva man nå skal kalle det. "Shortlisted", heter det fra arrangøren. Jeg vet ærlig talt ikke hvor stor andel av bildene som kommer så langt, men jeg foretrekker naturligvis å tro at nåløyet er kjempetrangt. (Hvis du vet bedre - eller kan bekrefte - legg igjen en kommentar.)

To av de utvalgte bildene viser krykkje, tre viser fjæreplytt - og dermed avspeiler de nokså klart hva jeg har jobbet mest seriøst med det siste året.

Forleden kom jeg i skade for å skryte av at jeg hadde en del bra fugebilder, men ved nærmere ettersyn i arkivet har jeg stort sett nokså ordinære bilder av alle andre arter enn de to nevnte...

Sommerens prosjekt er å gjøre noe med det. Karismatikere som brushane, fjellerke og lappspurv står høyt på lista. Og hvis vi får noen gnagere tilbake i fjellet her, håper jeg på fjelljo og fjellvåk også.

(Inspirert av Terje Syltes blogg har jeg nå forsøkt å legge en ramme rundt bildet - da ser det forhåpentlig penere ut når du klikker for å få en større versjon.)

Snøbyger i mai - fotografens ønskedrøm!

2010-05-04T23:06:00.015+02:00

Folk flest sutrer når det snør i mai. Fotografer vet bedre. Store, våte snøfiller gjør underverker med bildene!

Så da Yr meldte sludd i Vardø i morgentimene, var valget enkelt: Hornøya, Norges østligste punkt, med lunde, lomvi, alker og måker i titusener.

Klikk på bildene for større versjoner!

Jeg har prøvd å komme meg ut tidligere i sesongen, men Havnevesenet var ikke helt med på notene. Flytebrygga var ikke lagt ut for sesongen, og da ville de egentlig bare ta folk ut til øya på flo sjø - og i arbeidstida. Det betyr overnatting på fyret. Og det passet dårlig.

I dag hadde jeg en avtale om å bli kjørt ut i 8.30-tiden, trodde jeg. Men den gang ei: Vel framme i Vardø viste det seg at båten tidligst kunne legge fra kai klokka 10. Litt før den tid passerte selvsagt den vakreste snøbygen du kan tenke deg; stor filler tett i tett. Hjelpesløs på kaia sto jeg og bannet.

Men vi kom oss ut, Bjarne (Riesto) og jeg, til tross for at flytebygga enda ikke var på plass. Havnevesenets mann kjørte RIBen rett mot berget og holdt gassen halvt inne. Vi måtte klatre i land - og kravle oss hasardiøst om bord igjen fire timer seinere – via Nordkalottens sleipeste fjæresteiner, men det gikk på et vis...

Og det var verd det!

Vi fikk til og med et par snøbyger mens vi var der ute. Ikke på nivå med prakteksemplaret kvart på ti, men nok til å gi litt ekstra liv i noen av bildene.

Lunden har den uvanen at den ofte rister av seg den dekorative snøen. Men på 1/80 sekund blir det bilder av det også!

Jeg kommer tilbake til alker, toppskarv og lomvi ved en seinere anledning.

I gnistregnet

2010-05-03T11:11:00.005+02:00

Jeg er riktignok passe nerdete og ensporet, men en sjelden gang skal bloggen handle om andre ting enn naturopplevelser.

Min svoger Jørn Stampe Hansen er formann i Norsk Smedforening og driver Stampesmia hjemme på Husrønningen i Vestfold. Til neste fotosesjon i smia hans skal jeg ha med to blitser og fargekorreksjonsfiltre, men resultatet fra første forsøk ble greit nok til at jeg gjerne deler det.

Klikk på bildene for større versjoner.

Fjæreplytten gjør seg lekker

2010-05-03T00:49:00.004+02:00

Salttjern 13. mars i år. D300 med 600 mm, 1/1250 sekund, blender 5.

Månenetter i fuglefjellet

2010-04-29T22:14:00.016+02:00

Hva går man glipp av når man har midnattssol?

Månelys, selvsagt.

Jeg vil ikke bytte bort den utskjelte og iskalde Finnmarks-sommeren; den lave og myke sola er altfor fin til det. Men jeg hadde gjerne tatt noen månenetter sånn innimellom i løpet av sommeren.

De siste sjansene til å fotografere en tilnærmet full måne får jeg i mars og april. Da har krykkjer i titusenvis inntatt fuglefjellet på Ekkerøy.

(Klikk på bildene for å se dem i større utgaver.)

Hvis været ser lovende ut, tar jeg gjerne en kveldstur ut i flåget.

På fjære sjø kan jeg komme rundt et klippeframspring og inn i et søkk i fjellet. Tett opp mot berget, med kaldt smeltevann rennende ned i nakken og lyden av noen hundre skrikende krykkjer i rullende ekko mellom bergveggene, kan jeg få månen i bakgrunnen for fuglene.

Som slåss, kurtiserer og virrer våryrt og formålsløst rundt reirhyllene.

Kveldslyset er av og til så intenst blått at jeg må dempe det litt i etterbehandlingen for at det ikke skal se helt parodisk ut på de ferdige bildene.

Bildene blir tidvis på kanten av det romantiserte og søtladne. Eller litt over, kanskje, etter hvilke øyne som ser?

Men det er jo sånn det er av og til!

Man må gi et fordreid bilde av midnattssolas og nordlysets land hvis man alltid skal styre klar av det vakre...

Krykkje med helskjegg

2010-04-28T22:43:00.006+02:00

Vuoops!

Før jeg visste ordet av det, var bloggen opprettet og offentlig.

Her kommer det naturbilder og kanskje noen gretne meningsytringer etter hvert, men hvis du har ramlet innom ved et ulykkestilfelle:

Det er ingen grunn til å følge denne bloggen med sitrende forventning riktig ennå!

Først må jeg finne ut hvordan dette fungerer.

Siden du antakelig er min eneste leser, får du ikke mine beste blinkskudd foreløpig. Du får nøye deg med en krykkje med helskjegg.

Velkommen tilbake!