Månenetter i fuglefjellet

Hva går man glipp av når man har midnattssol?

Månelys, selvsagt.

Jeg vil ikke bytte bort den utskjelte og iskalde Finnmarks-sommeren; den lave og myke sola er altfor fin til det. Men jeg hadde gjerne tatt noen månenetter sånn innimellom i løpet av sommeren.

De siste sjansene til å fotografere en tilnærmet full måne får jeg i mars og april. Da har krykkjer i titusenvis inntatt fuglefjellet på Ekkerøy.

(Klikk på bildene for å se dem i større utgaver.)

Hvis været ser lovende ut, tar jeg gjerne en kveldstur ut i flåget.

På fjære sjø kan jeg komme rundt et klippeframspring og inn i et søkk i fjellet. Tett opp mot berget, med kaldt smeltevann rennende ned i nakken og lyden av noen hundre skrikende krykkjer i rullende ekko mellom bergveggene, kan jeg få månen i bakgrunnen for fuglene.

Som slåss, kurtiserer og virrer våryrt og formålsløst rundt reirhyllene.

Kveldslyset er av og til så intenst blått at jeg må dempe det litt i etterbehandlingen for at det ikke skal se helt parodisk ut på de ferdige bildene.

Bildene blir tidvis på kanten av det romantiserte og søtladne. Eller litt over, kanskje, etter hvilke øyne som ser?

Men det er jo sånn det er av og til!

Man må gi et fordreid bilde av midnattssolas og nordlysets land hvis man alltid skal styre klar av det vakre...