torsdag 29. desember 2011
Takk for det gamle!
KLIKK FOR STØRRE BILDER
«Det neste året kan umulig bli så bra som det vi nettopp har lagt bak oss.»
Slik tenkte jeg for ett år siden. Jeg tok grundig feil!
For i 2011 har høydepunktene stått i kø. For å nevne noen: Vellykket og hyggelig workshop i fuglefjellet på Hornøya, en uke i bobil for å dekke Finnmarksløpet, tusen delfiner som holdt show i Varangerfjorden, fjellrevmøte i påsken, fem netter på brushaneleik, hekkende snøugler i Finnmark, førsteprisen i European Wildlife Photographer of the Year, og så finalen i november: Åtte døgn i Botswana.
Som regel er jeg alene ute med kameraet, men noen ganger er man avhengig av hjelp og samarbeid. Stor takk til Alfred og Arne Petter i SNO, til Bjarne og Tormod for turfølge i Finnmark, og til Roy for glimrende opplegg i Botswana.
Og ikke minst - takk til alle dere som har gitt tilbakemeldinger her på bloggen:
Aleksander, Anders, Anne, Arne, Arnfinn, Berit, Bjørn, Bjørnar, Christer, Christian, Dag, Dag, Duy, Espen, Fredrik, Frode, Geir Ole, Harald, HH, Helge, Hilda, Håvard, Ingebjørg, Ingjerd, Ivar, Jakob, Jan, Jan Eilert, Jan R, Jens, Jon, John, Johnny Mathis, Kai, Kathrine, Kay, Ketil, Kjell Ivar, Kjetil, Knut Børge, Kåre, Kåre, Lars Andreas, Lasse, Leif, Leiv Arne, Lillian, Lin, Line, Liv, Magne, Magnus, Mette, Monika, Morten, Morten, Morten, Måns, Nina, Odd-Asbjørn, Ole Martin, Oona, Per, Per E, Per Ove, Randulf, Robin, Roy, Ruben, Rune, Rune, Signe Karin, Silja, Stig Børre, Stein, Stein Kr, Tarjei, Terje, Terje, Terje, Tine, Tom, Tom, Tom, Tommy, Torbjørn, Trond, Vegard, Vidar, Vilde, Willy, Øivind, Øystein, Øyvind, Øyvind, Øyvind - samt en håndfulle anonyme.
fredag 18. november 2011
Afrika i svarthvitt
Åtte dager i Botswana, og så mange eksponeringer at jeg ikke tør si det offentlig. Fortsatt noen tusen igjen å sortere etter en god arbeidsdagdag med sletting. Tre av bildene er jeg så fornøyd med at du får se dem allerede nå. Resten tar vel litt tid, er jeg redd...
lørdag 5. november 2011
Litt bæsj og et hull, og fotografen er fornøyd
Google har et artig verktøy som forteller hvor leserne på bloggen kommer fra - og hvilke søkeord de har brukt for å komme hit.
Der dukker det opp overraskelser. "Hva er idiot på engelsk," for eksempel. Vedkommende var åpenbart på leting etter likesinnede utenlands.
I det siste har jeg hatt lesere som har vært på jakt etter "bilder orgasme". Kanskje de aldri har opplevd en i virkeligheten? Hos meg har de ikke funnet annet enn bilder av engasjerte gitarister på Varangerfestvalen, men vi får håpe de liker musikk også.
Dagens overskrift kan selvsagt lokke mennesker med spesielle interesser, men den er samtidig strengt saklig, må jeg få insistere på. Bildet nådde faktisk til finalen i European Wildlife Photographer of the Year, i kategorien Nature's Studio. Arrangøren GDT gir deltakerne en fin oversikt over skjebnen til alle innsendte bilder. 10 av mine bilder ble "shortlisted", mens dette og mitt favorittbilde av fjæreplytt nådde helt til siste runde før premieringen.
Det er litt spennende å sende inn litt annerledes og helt udramatiske bilder til slike konkurranser. Vinnerbildet mitt i landskapsklassen er heller ikke noe klassisk kalenderbilde.
Dette er det siste jeg skriver på bloggen før turen går til Botswana. Sannsynligheten for å skape noe unikt i et område som trekker fotografer i hopetall er selvsagt minimal, men jeg tar det som en utfordring. Opplevelsene kommer uansett til å være verd turen, selv om bildene ikke blir internasjonale megahits...
fredag 28. oktober 2011
1. plass i European Wildlife Photographer of the Year
En usedvanlig hyggelig kveld på den internasjonale naturfotofestivalen i Lünen i Tyskland:
Stor deler av den europeiske naturfoto-eliten er samlet til prisutdeling i konkurransen European Wildlife Photographer of the Year. Nærmere 1000 fotografer fra 39 land har deltatt, og selv får jeg førstepremie i kategorien landskap. Litt stolt og fornøyd nå, må jeg innrømme - det er en samling med til dels usannsynlige knallbilder på utstilling her, men en enkel og grafisk løsning gikk hjem hos juryen - der det sitter fotografer jeg har stor respekt for.
Bildet er tatt på østkysten av Island i 2009, i løpet av tre minutter og i isnende vind - mens kona og halve ungeflokken venter utålmodig i bilen.
(Klikk for å se bildet større.)
Her sliter man natt etter natt i kamuflasjen, bare for å oppleve at et heldig snapshot kommer høyest på lista!
Enda verre: Som Varanger-patriot opplever jeg at bildene fra hjemplassen ikke når opp i teten, mens Island blir premiert. Livet er brutalt og urettferdig, men i kveldens champagnerus er jeg villig til å se det lyse i situasjonen. (Eller Cava, for å vær presis, men det smakte usedvanlig bra.)
Tre andre fra Norge fikk hederlig omtale i konkurransen: Ole-Jørgen Liodden (tre bilder, imponerende nok), Orsolya Haarberg og Eirik Grønningsæter.
OPPDATERING: Orsolya hadde også tre bilder på lista, og ett av dem var en andreplass, ikke bare hederlig omtale... Litt mye Cava før jeg telte over, tydeligvis. Beklager!
søndag 23. oktober 2011
Den som blomstrer sent
KLIKK FOR STØRRE BILDER
Er det nå så sikkert at det er best å være først?
Den som blomstrer sent, kan stå der og skinne i herlig kontrast til forfall og høst.
Skogstorkenebben fotograferte jeg en av de siste dagene i september. Den sto rett borti gata her; jeg kastet et blikk på den hver dag og så at den klarte seg langt ut i oktober før en vestlig kuling ribbet den for kronbladene.
Blåklokka holdt ut omtrent like lenge. Jeg falt for fristelsen til å fotografere også den mot et knallrødt storkenebblad *.
På den annen side kunne de like godt gitt blaffen i å blomstre nå. De frør seg selvsagt aldri på denne tiden.
Det å frø seg er forresten ingen selvfølge i Varanger; mange år ser vi at for eksempel geiteramsen får høstfargene mens den ennå står i knopp. Et geiteramsbilde som dette viser at sommeren har vært av de bedre her oppe.
I motlys fra en lav sol trer årene i bladet ekstra godt fram.
*) Egentlig har jeg bestemt meg for å legge bort de glorete disneyfargene og lage mer lavmælte og poetiske bilder, men her er jeg altså på kjøret igjen. Ja, ja.
fredag 9. september 2011
Aldri mer jeger?
Denne helga begynner jakta på rype og hare - og den kan foregå i bar overkropp her i Finnmark; vi har fått en herlig varmebølge helt på tampen av sommeren.
Men jaktstarten skjer uten meg. I år også.
Det er sikkert fem-seks år siden sist jeg skjøt mot noe levende. Jeg har fortsatt både rifle og hagle, jeg har jaktet både fugl og pattedyr, og den beste middagen jeg har laget er fremdeles selvskutt stokkand (et hint av ingefær, rødvin og epler i sausen, røstipoteter til).
Likevel sitter det langt inne å dra på jakt igjen.
Litt handler det om prioritering. Jeg er lei av å se at store planer går i vasken i en travel hverdag, og fuglekikking og fotografering er i grunnen rikelig til å fylle all fritid.
I tillegg er det noe grunnleggende galt med jakt som naturopplevelse. Når man endelig har fått et dyr på nært hold, slik at man kan beundre det og studere adferden, skal man i stedet fyre løs og ta kverken på opplevelsen?
Enda verre: Jeg er stadig mer i tvil om jeg egentlig liker å drepe. Jo mer jeg fotograferer dyr og fugler, jo mer ser jeg dem som individer med sine særtrekk og vaner, og sin uoppslitelige kamp for tilværelsen. Det føles ikke OK å sette et punktum for det.
Pussig, egentlig, for i prinsippet er jeg sterkt for jakt. Det er rett og riktig å høste av et overskudd, og til dels er det helt avgjørende for balansen i naturen. I fravær av store rovdyr er jakta på elg og hjort utvilsomt den største naturverndugnaden er i landet. De ville beitet ned grunnlaget for mange andre dyr om de fikk formere seg fritt. Hva skjer med spettene, for eksempel, om elgen tar all osp før den vokser opp?
Og jeg kjenner en viss dragning. Vi har hatt et gnagerår av de sjeldne, og rødreven har ynglet voldsomt. Den bør vi som kjent beskatte av hensyn til fjellreven. Så kanskje jeg finner fram rifla og lokkefløyta en måneskinnsnatt i mørketida, når det likevel er svakt fotolys, og tusler med myke skaller langs et skuterspor...
Eller kanskje ikke. Den er jo så utrolig søt!
onsdag 24. august 2011
Rekordår for snøugla
Klikk for større bilder
Fjellvandrere, forskere og oppsynsfolk trodde knapt det de så i sommer: Det formelig krydde av snøugle i Finnmark!
Blant naturelskere er det ikke mange fuglearter som står høyere i kurs enn nettopp snøugla. En karismatisk og litt mystisk framtoning er én grunn, den spredte og nokså uforutsigbare forekomsten er en annen. I de fleste år er den helt borte fra norske hekkeområder, og det er ikke registrert kull i Finnmark siden 2007.
Bestanden av snøugle vandrer nemlig hundrevis av mil, og det vi regner som "våre" snøugler oppholder seg nok mer i Russland enn i Norge. Ugler som er radiomerket i Norge trekker langt østover, og tar snarturer til Norge for å sjekke om det er lemen nok til at de bør satse på å hekke her. (Du kan følge reiseruta deres i en rapport hos NINA her.)
Men i fjor høst var det stadig mer smågnagere å se i fjellet, og vi som er opptatt av fjellrev og snøugler begynte å glede oss til denne sommeren. Likevel var det vel ingen som hadde våget å tro på norsk hekkerekord i nyere tid?
NINA-forsker Karl-Otto Jacobsen har samlet hekkefunn av snøugle i Norge i perioden 1968 til 2005, og ingen av disse årene er på høyde med det vi ser i år.
For hold deg fast: Bare i Finnmark er det godt over 20 hekkinger! Nevnte Jacobsen er ennå ikke helt ferdig med å kvalitetssikre dataene, men de endelige tallene er rett rundt hjørnet.
OPPDATERING 26. august: Minst 38, trolig over 40 hekkinger fordelt på sju kommuner i Finnmark og Troms, ifølge NINA.
Jeg hadde gleden av å dokumentere en til da ukjent hekking sammen med Tormod Amundsen og Bjarne Riesto. Det skjedde i den ellers så sorgtunge helga 23.-24. juli, da vi lot terror være terror og strøk til fjells på snøugleleiting.
Først fant vi en hann, deretter så vi hunnen. Da vi fulgte henne i teleskopet, landet hun hos to store unger. Vi var selvsagt i ekstase, ikke minst Tormod, som aldri før hadde sett snøugle - til tross for at han er den klart dyktigste og ivrigste skåderen blant oss.
Mens vi beundret det første kullet noen hundre meter vest for oss, oppdaget Tormod nok en hann et stykke nordover. Jeg fikk ham i teleskopet der han satt med lemen i nebbet, og etter noen sekunder fløy også han bort til to unger!
Eller var det tre?
Vi gikk mot reiret for å telle sikkert, men ungene sprer seg raskt, og vi fant bare en av dem. Vi valgte å forstyrre minst mulig og trakk oss unna mens vi tok noen bilder av de voksne. De holdt seg dessverre på god avstand, men opplevelsen var uansett mye viktigere enn bildene!
Bjarne fant enda tre nye hekkinger noen dager seinere, men det er foreløpig usikkert om disse reirene var kjent for forskerne fra før. (Noen av dem hadde faktisk brukt helikopter under leitingen - det sier litt om hvor godt hvite snøugler synes i terrenget!)
Jeg har fått mange spørsmål denne sommeren fra fotografer og fuglekikkere om snøugle, men av hensyn til både uglene og h*n som tipset meg i første omgang har jeg vært nødt til å holde munn om det jeg vet. Jeg antok det var greit å si hvor i Finnmark vi hadde funnet disse hekkingene, men etter ønske fra Karl-Otto Jacobsen nøyer jeg meg med å si at det var i Finnmark - og at uglene har hekket i flere kommuner her i fylket.
fredag 19. august 2011
Gapskratt og nesten orgasme
KLIKK FOR STØRRE BILDER
Av og til går naturfotografen rundt som et helt vanlig menneske. Da kan han finne på å dra på festival, for eksempel.
Artister har den fordelen framfor fugler og dyr at de dukker opp på annonserte tidspunkter. Det er ganske deilig til en avveksling.
Ellers er det forbausende mange likheter med fuglefotografering: Du må vente til lyset treffer dem rett og gir et glimt i øyet, de bør helst bruse litt med fjæra eller slå ut med vingene for at du skal få en interessant positur.
I motsetning til fugler er det sjelden aktuelt å fotografere artister mens de parer seg, men gitaristene ser i det minste ut til å nærme seg orgasme av og til.
Men også publikum er fine motiver - særlig når Halvdan Sivertsen får dem til å gi seg hjelpeløst over i krampelatter. Bildet av disse damene er nok det jeg liker best fra årets festival.
Du kjenner kanskje ikke igjen handa til Vidar Busk øverst, men Silje Nergaard, DeLillos, Halvdan Sivertsen og Bjørn Eidsvåg skulle være velkjente for folk flest. Og i den grad Asbjørn Ruud og Geir Sundstøl har lavere kjendisstatus skyldes det i alle fall ikke kompetansen. Trompetist Per Jørgensen briljerer med vokale imprivosasjoner. Den uttrykksfulle kvinnelige vokalisten er Ellen Lohne, som sang Tom Waits-låter med Røhsnes Jazzband, og danske Klezmofobia fyller dansegulvet.
fredag 24. juni 2011
mandag 20. juni 2011
Bukke, nikke, neie: Brushanens ritualer
KLIKK FOR STØRRE BILDER
Å joda, de kan slåss så fjærene fyker.
Men i likhet med dyr flest har brushanene skjønt at det er lurt å måle rivalene opp og ned i noen innledende ritualer. Det koster for mye krefter om du hele tiden skal banke skiten ut av alle du tror er mindre enn deg.
Dessuten er det risikabelt: Spjælingen du vil gruse kan jo være en sleip jævel med skitne triks og lang kamperfaring!
Derfor er brushaneleiken en lang oppvisnig i flaksing, nikking, løping, dansing og hakking.
Det kan gå en time eller to uten noe særlig liv på leiken, helt til en høne eller to flyr over valen. Da strekker hanene hals og flakser som gale for å lokke hønene ned til sitt revir.
Vel nede er høna gjerne omhyggelig uinteressert. Hun pusser fjærdrakta, glaner ut i lufta og ser ut til å være alt annet enn kåt og nøden.
Hanene sprer vingene og bukker for henne, eller de stiller seg front mot front mot sin kompanjong og gjør seg flotte.
Det siste trenger kanskje en forklaring: Det er to typer hanner hos brushanene, de dominerende mørke og de mer underdanige lyse; de danner en slags duo som samarbeide om å trekke damer. (Dette med flere typer hanner er ellers bare kjent fra vekselparadismonarken på Madagaskar. Det har selvsagt sin egen fagterm: stabil genetisk polymorfisme.)
Ellers er det ikke godt å se hva som til enhver tid trigger galskapen hos hanene. Høna har tydeligvis noen dempende signaler på lur, for av og til kan både hun og beilerne putte nebbet under vingen og ta livet med ro en stund.
Men plutselig er det på'n igjen, med brutale slagsmål om nødvendig. Fortsettelse følger!
fredag 10. juni 2011
Hvem har stjålet rovfuglene mine?
Det kryr av smågnagere i Finnmark for tida. Så hvor i all verden blir det av fjellvåken og jordugla?
Mengden av musespor på ettervinteren lovet godt for denne sommeren. Ikke for hageeierne, selvsagt, de gråt sine bitre tårer da snøen forsvant og hærverket kom til syne, men for oss som liker rovfugl og rovdyr.
I påsken hadde jeg gleden av å følge med Statens Naturoppsyn på jobb for å se etter fjellrev. Det var aktivitet ved en rekke hi inne på Varangerhalvøya, og kanskje blir det yngling på fem av dem, spådde oppsynsfolkene.
Normalt har vi storinnrykk av fjellvåk langs Varangerfjorden i mai. I dårlige smågnagerår drar de snart videre, men i gode år hekker de i hopetall. Det skjedde i fjor. I år er det enda mer fjellmarkmus, og jeg skulle personlig klart å fostre opp flere fjellvåkkull ved å fange mus med bare nevene. Men fjellvåken selv uteblir, og jeg har sett bare noen få individer.
Det samme er tilfelle med jordugla. Den er en karakterart i Varanger fra tidlig i mai, men jeg så ikke min første før sist natt. Da så jeg rett nok tre samtidig, men flere par burde vært etablert langs fjorden her for lengst.
Så hva har skjedd? Har musejegerne passert Hardangervidda eller Sylane på sin vei nordover og funnet ut at det simpelthen ikke kan bli bedre? Har dere digre flokker av fjellvåk som har funnet sitt paradis på Børgefjell, og kryr det av jordugle på Helgelandskysten?
Jeg håper bloggleserne kan kaste lys over mysteriet. I mellomtida trøster jeg meg med at vi i det minste har hekkende haukugle i Varanger. Bildene er tatt denne uka. Fjellreven solte seg på hiet første påskedag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)