Angrende trekkfugl

Klikk for større bilder




Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.



Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.

Viktig melding

- til rødvingetrosten:

Jeg vil helst ha deg på en fin kvist. Og i alle fall ikke på en lyktestolpe!

Et rotete buskas blir heller ikke spesielt bra:





Kunne du ikke bare holdt deg på greina der du satt da jeg kom? Lumpent å fly av gårde akkurat i det øyeblikk jeg fant fokus. Du kunne i alle fall kommet tilbake; jeg ventet nesten en time, og da hadde månen gått ned.

For siste gang i vår, faktisk - nå som midnattssola er her ser vi ikke mer til månen før i august. Da har du sluttet å synge og er helt uforutsigbar.

Dresserte motiver

Klikk for større bilder

Da jeg leste "Norges fugleliv" som liten, var Østensjøvannet i Oslo listet opp som en av landets hotteste fuglelokaliteter. Varanger var ikke nevnt, og den prioriteringen kan nok i høyeste grad diskuteres.

Men vannet i drabantbyen har selvsagt en stor fordel - fuglene er nærmest håndtamme. Det gjelder også grågåsa, som gjerne er svært sky ellers, ikke minst der det jaktes på den. Blant jegere er det så vidt jeg forstår ansett som ganske utfordrende å snike på en grågås.

To timer sist onsdag satt jeg ved bredden av vannet i til dels ganske fint kveldslys. Dagen etter var det litt i gråeste laget, og bildene ble så-som-så.

Fuglelivet der sørpå ga absolutt mersmak, og det spørs om ikke jeg tar med et teleobjektiv til Oslo litt oftere. Enten man opplever vårkåthet og slagsmål på vannet, eller har glødende høstfarger som bakgrunn, kan man fort få grei uttelling for innsatsen.