fredag 28. oktober 2011
1. plass i European Wildlife Photographer of the Year
En usedvanlig hyggelig kveld på den internasjonale naturfotofestivalen i Lünen i Tyskland:
Stor deler av den europeiske naturfoto-eliten er samlet til prisutdeling i konkurransen European Wildlife Photographer of the Year. Nærmere 1000 fotografer fra 39 land har deltatt, og selv får jeg førstepremie i kategorien landskap. Litt stolt og fornøyd nå, må jeg innrømme - det er en samling med til dels usannsynlige knallbilder på utstilling her, men en enkel og grafisk løsning gikk hjem hos juryen - der det sitter fotografer jeg har stor respekt for.
Bildet er tatt på østkysten av Island i 2009, i løpet av tre minutter og i isnende vind - mens kona og halve ungeflokken venter utålmodig i bilen.
(Klikk for å se bildet større.)
Her sliter man natt etter natt i kamuflasjen, bare for å oppleve at et heldig snapshot kommer høyest på lista!
Enda verre: Som Varanger-patriot opplever jeg at bildene fra hjemplassen ikke når opp i teten, mens Island blir premiert. Livet er brutalt og urettferdig, men i kveldens champagnerus er jeg villig til å se det lyse i situasjonen. (Eller Cava, for å vær presis, men det smakte usedvanlig bra.)
Tre andre fra Norge fikk hederlig omtale i konkurransen: Ole-Jørgen Liodden (tre bilder, imponerende nok), Orsolya Haarberg og Eirik Grønningsæter.
OPPDATERING: Orsolya hadde også tre bilder på lista, og ett av dem var en andreplass, ikke bare hederlig omtale... Litt mye Cava før jeg telte over, tydeligvis. Beklager!
søndag 23. oktober 2011
Den som blomstrer sent
KLIKK FOR STØRRE BILDER
Er det nå så sikkert at det er best å være først?
Den som blomstrer sent, kan stå der og skinne i herlig kontrast til forfall og høst.
Skogstorkenebben fotograferte jeg en av de siste dagene i september. Den sto rett borti gata her; jeg kastet et blikk på den hver dag og så at den klarte seg langt ut i oktober før en vestlig kuling ribbet den for kronbladene.
Blåklokka holdt ut omtrent like lenge. Jeg falt for fristelsen til å fotografere også den mot et knallrødt storkenebblad *.
På den annen side kunne de like godt gitt blaffen i å blomstre nå. De frør seg selvsagt aldri på denne tiden.
Det å frø seg er forresten ingen selvfølge i Varanger; mange år ser vi at for eksempel geiteramsen får høstfargene mens den ennå står i knopp. Et geiteramsbilde som dette viser at sommeren har vært av de bedre her oppe.
I motlys fra en lav sol trer årene i bladet ekstra godt fram.
*) Egentlig har jeg bestemt meg for å legge bort de glorete disneyfargene og lage mer lavmælte og poetiske bilder, men her er jeg altså på kjøret igjen. Ja, ja.
Abonner på:
Innlegg (Atom)