Tre minutter for seint

– Spekkhogger i fjorden! 15 stykker, kanskje 20, de hopper og spretter!

Morten hadde kastet seg på telefonen før han fikk sett skikkelig på hvalene selv. Likevel var jeg tre minutter for seint til showet: Flokken lekte rett ved land da jeg parkerte bilen, og trakk utover etter sildestimen da jeg kom løpende.

I stedet for dramatiske bilder på kloss hold ble det litt annerledes stemningsbiler av fjorden i solnedgangslys.

Fire etternølere strøk langs land idet de satte fart etter resten av flokken, men bare en av dem tok seg tid til et lite sprett foran kamera.

Ikke var det spekkhoggere heller, forresten. Dette er springar – antakelig kvitnos. (Springar-navnet brukes også om den nære slektningen kvitskjeving.) De tilhører delfinfamilien alle sammen, så pytt.

Opplevelsen var uansett fantastisk, og kjentfolk som tipser først og sjekker etterpå viser bare at de har skjønt poenget: Er det et show på gang i naturen, har man ingen tid å miste.

Oppdatering: Har sjekket faglitteraturen, og det er ingen tvil om at dette er kvitnos. Det lyse feltet på ryggen, bak ryggfinnen, er et godt kjennetegn - se det nederste bildet.

Flott majestet – men dårlig dressert

Flodørnen – og så kjent som African fish eagle – tilhører samme slekt som vår egen havørn, og er en karakterart langs mange afrikanske vassdrag.

Disse bildene er tatt i Chobe nasjonalpark i november i fjor.

Mange av disse ørnene var ganske sky, og Chobe mangler dessverre en ørnemester av Ole Martin Dahles kaliber, så det var vrient å fange dem idet de stupte etter fisk. Vi så bare én jakt på nært hold – et lynraskt og mislykket utfall som neppe noen av oss fikk helt i fokus.  Den ristet seg fint da den satt på land rett etterpå, det var jo en trøst:

Jeg ser ikke bort fra at Flatangers verdensberømte Eagle Man tar utfordringen på strak arm og drar sørover til Botswana for litt ørnedressur, men det er absolutt verd å dra til våtmarkene i Chobe allerede nå.

På randen av utryddelse – og tilbake

Er det mulig å redde svartparadismonarken?

Hannen med den lange halen er en av de største attraksjonene for fuglekikkere som drar til Seychellene, og arten står på den internasjonale rødlista som kritisk truet.

For noen år siden så det riktig dårlig ut. Det var bare 50-60 individer igjen på La Digue – den eneste øya hvor den hekket – i 1991.

Da ble det omsider opprettet et reservat for svartparadismonarken. Det skjedde først etter at store deler av hekkeområdene var ødelagt av turisme, utbygging og sykdom på trærne.

Samtidig ble innbyggerne oppfordret til å beskytte arten, som så langt hadde vært mest elsket blant guttunger med sprettert.

Heldigvis: Tiltakene hjalp, og bestanden ble firedoblet på et tiår. 23 fugler ble flyttet til den rovdyrfrie øya Denise i 2008, og der fikk de unger på vingene allerede året etter.

I tillegg har fuglene til en viss grad vennet seg til å hekke nærmere bebyggelse, og til å ta i bruk flere arter av trær for reirbygging. (Opprinnelig ville de bare bo i takamaka- og badamier-trær.)

Nå håper Birdlife International at svartparadismonarken – Seychelles paradise flycatcher – kan nedgraderes til kategorien sterkt truet om fem år. I så fall vil disse bildene av et par som bygger reir i reservatet på La Digue bli litt mindre eksklusive.

Det ville glede meg!

Kåte netter i Trøndelag

Jeg er vant til at det er stille på leik.

Brushanene mine er nesten helt tause, og du hører i beste fall bare et lavmælt grynt fra dem av og til, helst hvis de blir skremt opp.

Da er det noe annet med dobbeltbekkasin!

Jeg hadde aldri sett arten før da jeg dro på leik i Nord-Trøndelag i juni.  Jeg hadde selvsagt sett video og hørt opptak av lyden, men den avsindige konserten de vartet opp med overgikk de villeste forventninger. Tidvis barket de sammen i slagsmål også, skjønt spesielt blodig var det aldri.

Vi klarte ikke å telle hvor mange hanner som spilte på myra og i vierkrattene.

20? Minst.

30? Ikke usannsynlig.

40? Høres helt vilt ut, selvsagt, men det var vilt, så det skulle ikke forundre meg.

Terje Kolaas, som har guidet folk til leiken i årevis, hadde knapt opplevd maken til livat natt som den vi opplevde mellom 11. og 12. juni.*

Natta etter var det roligere, men fortsatt var det en stor og eksotisk opplevelse å ha vårkåte bekkasiner løpende rundt kamuflasjeteltet.

Jeg har spart noen bilder som jeg kommer tilbake til i løpet av vinteren – som en liten påminnelse, slik at du husker å sette av tid i kalenderen og bestille tur hos Terje. Sesongen varer fram til sankthans, og fotolyset blir jo bare bedre utover.

*) Jeg er strengt tatt litt usikker på om Terje da snakket kun om dobbeltbekkasin-netter, eller om han inkluderte all slags nattlige opplevelser, så jeg tar et forbehold om at enkelte trønderske festligheter eller amorøse opplevelser kan ha overgått bekkasinene. Men neppe med noen klar margin.