.jpg)
Klikk for større bilder.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Det har vært mye snakk om personlig naturfotografi de siste årene: En bevegelse bort fra den rene avbildningen og over mot en mer subjektiv tolkning av naturen som omgir oss.
Og jeg spyr.
Ikke fordi jeg er imot kreativitet, nyskapning og gåtefulle bilder - tvert imot! - men fordi jeg har problemer med den selvgode retorikken som omgir en del av disse forsøkene.
For det første gir den ofte inntrykk av at denne personlige tilnærmingen er noe nytt, og at traust dokumentasjon har vært enerådende hittil. Det er selvsagt ikke riktig. Jeg vokste opp med Jørn Bøhmer Olsen og Rolf Sørensen som mine fotografiske helter på 80-tallet, og selv de sto på skuldrene til kjemper. Ernst Haas hadde for eksempel utforsket bevegelser på lange lukkertider siden 1950-tallet. Dokumentasjon og mer subjektiv og eksperimentell naturfoto har levd side om side siden lenge før jeg ble født.
For det andre har noen av dem som påberoper seg en «personlig» tilnærming langt på vei etablert et nytt sett med klisjeer. Hvis bildet er undereksponert, uskarpt og med fargestikk, og hovedmotivet er plassert langt ute i kanten - gjerne kuttet av - er det automatisk mer «personlig» enn et teknisk OK bilde der hele fuglen eller dyret får være med?
Give me a break.
Mekaniske og maniske regelbrudd er ikke det samme som personlighet! (Det er eventuelt en personlighetsforstyrrelse. ;-)
Selv synes jeg blant annet det er interessant å leke med bevegelsesuskarphet - der motivet, kameraet eller begge får bevege seg i løpet av lange lukkertider. Noen ganger blir det interessant, andre ganger klisjefylt og søtladent vakkert, uten at jeg alltid får meg til å mislike resultatet av den grunn. (Jeg skjemmes som kjent bare sånn passe over å være en uforbederlig naturromantiker.)
Men om bildene fortjener å kalles «personlige» (hvis man først skal bruke et begrep rotfestet i den romantiske kunstnermyten), det avhenger av om de kommuniserer noe spesielt til betrakteren; om de gir en fornemmelse av noe nytt, uvant, inspirerende, interessant, skremmende, tankevekkende...
De fleste av oss er nok best tjent med å vedgå at vi sjelden finner opp kruttet, i stedet for å tilsløre åpenbare fakta med tynn retorikk.
(Blant bildene til denne bloggposten er det ett jeg ikke liker spesielt godt selv. Jeg synes det er litt billig effektmakeri. Du kan gjette hvilket, om du vil, og jeg lover å ikke bli fornærmet om du bommer og stempler min favoritt som et makkverk. Eller alle, for den del.)
Tipper det første bildet:) Ellers enig i det du skriver. Ikke lett å finne opp kruttet på nytt om nå det er et poeng. Er det ikke kosen og gleden med naturfotografering som skal være drivkraften? Mvh Robin Jenssen
SvarSlettJeg gjetter på bilde nummer tre. Men jeg husker hvor gøy jeg syntes det var da jeg fant ut hvordan man tar sånne bilder, det var på journalisthøgskolen i Bodø, og lang lukkertid kombinert med kamerasnurr var min favoritthobby i noen timer. Så var den moroa over. For min del, i hvert fall.
SvarSlett(Men om det skulle vise seg at bilde nummer tre er din favoritt, er jeg åpen for at folk er forskjellige, altså.)
Da må jeg tippe det förste bildet (nr 3 blir for obvious), da dette er et svärt vanlig motiv! Men når det er sagt så ble dette bildet ganske vellykket i mine öyne, jeg kunne fint sett for meg at en maler hadde gjort akkurat noe slikt...
SvarSlettJeg syntes forövrig at alle bildene unntatt det siste var bra. Som fuglemann så hadde det siste bildet ikke värt en "keeper" hos meg - fuglene gjör seg best når ihvertfall öyet er skarpt (med mindre det har en spesiell look eller stemning over seg)...
Det var en god debatt du sendte ut her. Jeg er ganske fersk med fotografering. Tror jeg er kommet til det at det kan bli litt kjedelig av og til med superskape bilder. Det er litt artig med lang lukker og bevegelse med kameraet under eksponeringen. Det spørs hvor lenge du holder på med dette og eksprimenterer. For det går ant å finne ut når lyset og andre momenter kommer inn i eksponeringen. Har en da kommet så langt kan en vel få noen gode bilder som blir umder kategorien personlig tilnærming. Alle er vel på veien og prøver å utvikle seg. Tror det er viktig at vi er ulike jeg. Verden blir litt romsligere da.
SvarSlettDu har noen gode poenger her.
SvarSlettMange naturfotografer behersker teknikken godt, og kan spille på ulike visuelle virkemidler, slik som du viser i ovenfor. Det kan bli både dekorativt og vakkert, men kreativt er det knapt. I hvert fall ikke så lenge naturfotografene går i flokk, bruker teknikken på samme måte, og såkalt "kreative" bilder fra en fotograf til forveksling likner de fra en annen-.
Jeg tror for øvrig at utfordringen når det gjelder personlig naturfoto handler vel så mye om fortellerevne, som om bruk av visuelle effekter. Mao det å forsøke å fortelle noe annet enn det som er fortalt tusen ganger før. Der har vi alle en utfordring.
mvh Ø.
Bilde nummer to!
SvarSlettDe øvrige er makkverk av den typen jeg bruker å legge ut på bloggen min.
Dette er jeg enig i. Ikke noe galt i å ta "personlige bilder", men det er som du sier retorikken rundt dette som iblant er temmelig usmakelig. Den fremstår ofte som en form for hersketeknikk, en måte å fremheve seg selv på bekostning av andre. Det er i naturfotomiljøet som i alle andre miljøer viktig å være blant de største fiskene i dammen. Og som vi alle husker fra skolegården, de yngre hermer etter de eldre - og tror at når de gjør som de store gutta så er de en av de store gutta.
SvarSlettDet meste er gjort før. Kun de færreste er genuint nyskapende, og enda færre lager bilder som både er nyskapende og gode. Og blant de siste finner en sjelden de som snakker i store ord om "personlig fotografi" og nyskapende bilder...
Her var det mye personlig kunst ja. :)
SvarSlettTipper det er nr 1 du sikter til.
Må bare gi tommelen opp til Øystein S. for kommentaren her.
SvarSlettKloke ord!
Hilsen Namdalen igjen
Takk for kommentarer!
SvarSlettTydelig at flere enn meg har tenkt litt rundt det å være «stor i ord og liten på jord», som en kollega ynder å uttrykke det.
Fortellerevne er helt klart et nøkkelord, Øyvind. Frosken din med handa i været er et godt eksempel i så måte - jeg lenker ikke, men oppfordrer heller alle til å lete på bloggen din, så finner de sikkert noe annet fint på veien.
Og hersketeknikk er rene ord for pengene, Øystein!
Det var altså snurren med blomstene jeg først og fremst synes er litt billig effektmakeri, men det er klart - man kan vel si noe av det samme om et par andre også...
Jeg liker faktisk bjørkene litt, selv om bildet er en kjempeklisje; jeg synes strukturen ble litt utenom det vanlige tross alt.
Og i motsetning til Christian beholder jeg altså plytten i farta. Jeg kommer likevel til å ta noen tusen fjæreplytt-eksponeringen i løpet av vinteren, så kanskje det blir en med skarpt øye også, hvem vet.
Jag håller helt med dig! Bland konstnärer och tecknare finns samma strömning, i vart fall i Sverige. En tecknare ska inte veta något om perspektiv eller figurteckning, för då är hans alster intetsägande och ointressanta. En konstnär ska bara provocera sin publik med obegripligheter, då är han en riktig konstnär. Billigt effektsökeri är vad det är!
SvarSlettDe to nederste bildene, er mine favoritter:)
SvarSlett:)
Takk til Måns og Kathrine også.
SvarSlettInteressant at det som går i søppelkassa hos Christian er blant favorittene til Kathrine.
Man skal være forsiktig med hvem man hører på ;-)
Naturen er den beste kunstner (synes jeg).
SvarSlett-EG-
Det har forsåvidt ikke noe med naturfoto å gjøre, men likevel: Jeg var så heldig å få med meg en utstilling med bilder av Robert Doisneau for et halvt års tid siden. Utstillingen viste langt, langt flere motiver enn plakatklisjeene som har blitt ham til byrde. For meg ble det virkelig en aha-opplevelse over hva "personlige bilder" egentlig er: en måte å SE på. Ingen effektmakerier, bare et blikk.
SvarSlettBilde nr 4 er rett og slett bare vakkert, vakkert.
Hallo Knut-Sverre. Interessant det Du tar opp her.Jeg er enig i at det er vanskelig å finne på kruttet på nytt. Vet ikke hvilke fotografer Du sikter til ang "sin egen stil" men jeg synes det finnes noen, f.eks Pål Hermansen.
SvarSlettSom Pål sier, han har tatt bilder av alle norske fugle skarpe og fine, neste hver krok av landet har han tatt de vakreste landskapsbilder. Det kommer til et punkt der vi ønsker å ta dette videre, ikke for å bli oppfattet som nyskapende men for å utvikle egen kreativitet. Synes noen "arty farty", som vi sier i Flatanger, er helt rå. Danny Greens vinner av Stær i 2009 BBC fotokonkuransen er også en av de beste i denne sjangeren. Men "uskarpe" bilder, eller lek med lys ER spennende. Jeg synes også klassisk musikk er strålende, dette er lyd jeg liker, samme med Jakob Weidemann og andre non figurative bilder. Både foto, kunst og lyd er bra så lenge jeg som mottaker liker det. Heldigvis dukker det opp til stadighet noe som fanger mine sanser. Så jeg bejubler de som prøver noe nytt for seg selv,dette skaper fotointeresse. Men jeg har også utrolig sans for den tradisjonelle naturfotografen. Du er godt igang ser jeg, selv om dette ikke rekker opp mot de beste i faget.Ole Martin
Hei Ole Martin,
SvarSlettjeg var nøye med å understreke at jeg liker nyskapende bilder, og tidvis prøver å strekke meg mot nye nytt selv. Jeg tror kanskje du har lest litt raskt her.
Det jeg reagerer mot er derimot retorikken rundt dette: Moteriktig prat har ERSTATTET nyskapningen for mange, og det er etablert et parallelt og alternativt sett med klisjeer som underlig nok står høyt i kurs blant mange.
Hallo Knut-Sverre. Jeg er enig med deg i det meste.
SvarSlettVar ikke ment å være kritisk. Bare noen tanker fra meg. Ha en fin vinter der oppe. Ole
Godt formulert, det var deilig å lese dette !!
SvarSlettHaha, "..eventuelt en personlighetsforstyrrelse". Joda, så lenge du angriper retorikken og ikke bildene, er vi på samme banehalvdel. Det er mange ulike tilnærminger til fotografi, og det er helt feil å diskutere hvilke som er riktige og gale. Uansett retning er det gode og dårlige bilder innen dem alle, og man trenger slett ikke å like alle retninger selv.
SvarSlettJeg humrer litt når jeg leser meninger fra begge "leire". De som er opptatt av skarpe klassiske arts- og landskapsbilder er gjerne de som ytrer seg negativt om "uskarpe/kreative/personlige" bilder, mens de som helst boltrer seg i den mer abstrakte bildeverden oftest er kritisk til den andre leierns bilder.
Ingen av dem har rett i sin kritikk.
Forresten artig å se at du likte mine "kreative" bilder fra Rv3, og ikke mener de er tegn på personlighetsforstyrrelse...!
http://www.naturfotograf.no/blogg.asp?view=plink&id=110
/Dag R
Interessante tanker du kommer med, og jeg er enig med deg - eller ikke...
SvarSlettI mange år har det vært populært å kritisere de "uskarpe" bildene som effektsøkeri, eller så har mange fotografer trodd at man blir kusnter - bare bildene er uskarpe.
Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Personlige bilder finnes innen både de skarpe og uskarpe bildene, her har spesielt naturfotografer lett å missforstå.
Av dine bilder som her illustrerer opplever jeg egentlig bare bilder nr 2 som det mest genuint ekte. De andre opplever jeg mer som lek eller eksperiment. I bilde nr 2 blir bevegelsen som noe som forsterker et budskap og jeg opplever symbolikk.
Det handler ikke om uskarpe eller skarpe bilder - det handler bare om BRA bilder. Og det finnes riktig bra og riktig dårlige bilder blandt både de skarpe og de uskarpe.
Interessant innlegg og fortsett gjerne diskusjonen. :)
Takk for nye kommentarer!
SvarSlettJeg benyttet anledningen til å finne fram barskogsboka di, Dag, og synes en del av bildene der på ypperlig vis gir det lille ekstra som hever dem over ren dokumentasjon, og som inviterer betrakteren til å leve seg inn og dikte med.
Terje: Takk for at du er så direkte og spesifikk. Det er interessant å se hva som går hjem hos den enkelte. Jeg er helt med på det du skriver her. Vi er nok uenige om mange enkeltbilder, men forhåpentlig enige om at det ikke kan være noe mål et ethvert bilde vi skaper skal nå enhver betrakter. Tilsvarende er ikke et bilde "dårlig" i noen objektiv forstand om det ikke går hjem hos minst 80 eller 50 eller 20 prosent av betrakterne.