Aldri mer jeger?

Denne helga begynner jakta på rype og hare - og den kan foregå i bar overkropp her i Finnmark; vi har fått en herlig varmebølge helt på tampen av sommeren.

Men jaktstarten skjer uten meg. I år også.

Det er sikkert fem-seks år siden sist jeg skjøt mot noe levende. Jeg har fortsatt både rifle og hagle, jeg har jaktet både fugl og pattedyr, og den beste middagen jeg har laget er fremdeles selvskutt stokkand (et hint av ingefær, rødvin og epler i sausen, røstipoteter til).

Likevel sitter det langt inne å dra på jakt igjen.

Litt handler det om prioritering. Jeg er lei av å se at store planer går i vasken i en travel hverdag, og fuglekikking og fotografering er i grunnen rikelig til å fylle all fritid.

I tillegg er det noe grunnleggende galt med jakt som naturopplevelse. Når man endelig har fått et dyr på nært hold, slik at man kan beundre det og studere adferden, skal man i stedet fyre løs og ta kverken på opplevelsen?

Enda verre: Jeg er stadig mer i tvil om jeg egentlig liker å drepe. Jo mer jeg fotograferer dyr og fugler, jo mer ser jeg dem som individer med sine særtrekk og vaner, og sin uoppslitelige kamp for tilværelsen. Det føles ikke OK å sette et punktum for det.

Pussig, egentlig, for i prinsippet er jeg sterkt for jakt. Det er rett og riktig å høste av et overskudd, og til dels er det helt avgjørende for balansen i naturen. I fravær av store rovdyr er jakta på elg og hjort utvilsomt den største naturverndugnaden er i landet. De ville beitet ned grunnlaget for mange andre dyr om de fikk formere seg fritt. Hva skjer med spettene, for eksempel, om elgen tar all osp før den vokser opp?

Og jeg kjenner en viss dragning. Vi har hatt et gnagerår av de sjeldne, og rødreven har ynglet voldsomt. Den bør vi som kjent beskatte av hensyn til fjellreven. Så kanskje jeg finner fram rifla og lokkefløyta en måneskinnsnatt i mørketida, når det likevel er svakt fotolys, og tusler med myke skaller langs et skuterspor...

Eller kanskje ikke. Den er jo så utrolig søt!