Som en slagbjørn i saueflokken

Klikk for større bilder




Vi hadde egentlig ikke noe særlig håp. To sørgelig milde netter lå bak oss, og om dagen var det 21 grader i skyggen da vi tok lunsj på Tarrekaisastugan.

Kvelden var stjerneklar, men ikke spesielt kald. Kanskje det digre bålet skapte illusjoner om at natta var mildere en den var?

Jeg ligger i alle fall våken en stund før jeg omsider gløtter ut av teltet klokka 06.13. Tabbe!

Verden glitrer.



Blåklokka er først ut. Vieren ved siden av er neste. Skogstorkenebb, skrubbær, geiterams, rypebær... alt prydet med sukkerkanter av rim, alt fotografert i en rasende fart. Altfor fort, selvsagt. Jeg virrer fra offer til offer som en slagbjørn i saueflokken.






Vi befinner oss mellom høye fjell, og da sola når ned i dalen har den vært oppe og samlet krefter et par timer allerede. Der strålene treffer, drypper motivene straks i bakken. På vei til frokost posterer jeg ved et bjørkeblad i skyggen. Sola kommer, og jeg tar noen siste bilder i motlyset.



Bjarne har allerede pustet liv i glørne fra i går. Røyken kan saktens trengs: Før jeg rekker å finne fram müslien er knotten allerede på jakt.

Vi hadde reist fra Finnmark for å slippe kuling og regn, men fikk i overkant med godvær i Tarradalen - rett sør for Sarek, som er mer kjent blant norske fotografer.

Det ble med den ene frostnatta. Bak øret til neste gang: Roooolig nå! Pust. Ett motiv om gangen. Ikke være slagbjørn.