Fjellfugl til havs

Klikk for større bilder

Det er selvsagt ganske meningsløst å forlate Varanger om sommeren. Men samtidig er det fristende å se seg om i landet og hilse på gamle venner, og da er det fint at noen av dem befinner seg på idyller som øygruppa Meløyvær i Troms.

Mange av øyene nordpå har en eksotisk fauna: Her hekker måker og terner side om side med lirypa - en art som ellers regnes som fjellets fugl i folks bevissthet. På Meløyvær er det svartbaken som er rypekyllingenes verste fiende.



Vi har riktignok ryper ned mot fjæra hjemme i Vadsø også, men der er det høyfjellsvegetasjon hele veien; da passer det liksom bedre med ryper. På øyene i Andfjorden (som er et sund og ikke en fjord, de har vel litt tungt for det i Troms) er det frodige stauder og høye trær, så rypa framstår som herlig malplassert for en vestfolding i Finnmark.

Dessuten er det hyggelig med stærflokker!



Jeg snekret kasser til disse hissigproppene som liten, og drømte om å ta blinkskudd av dem når de kranglet om nedfallsfrukt i hagen om høsten. Så langt kom jeg aldri. I Vadsø ser jeg dem bare helt unntaksvis. Men da en flokk på Meløyvær kom flyvende inn i lyset fra sola klokka to om natta, var det et hyggelig gjensyn med en gammel kjenning.




Jeg våknet tidlig neste morgen og serverte noen leverbiter til ternene mens det ennå var stille og klart vann de kunne speile seg i. Men sola var allerede kommet litt høyt: Lyset ble i hardeste laget, og nesten alle bildene led av harde slagskygger. Pytt, pytt. Slike bilder er jo skikkelige kisjeer uansett. ;-)



Vertskapet på Meløyvær feiget for øvrig ut og mente det var for dårlig vær den helgen (se bildebevis) til å sette kveitevad. Etter at vi dro har de sendt oss MMS-bilder av den ene kveita feitere den andre, samt av herlige kveiteretter. Det beviser vel bare at menneskets ondskap ikke kjenner noen grenser.