Bukke, nikke, neie: Brushanens ritualer

KLIKK FOR STØRRE BILDER














Å joda, de kan slåss så fjærene fyker.

Men i likhet med dyr flest har brushanene skjønt at det er lurt å måle rivalene opp og ned i noen innledende ritualer. Det koster for mye krefter om du hele tiden skal banke skiten ut av alle du tror er mindre enn deg.

Dessuten er det risikabelt: Spjælingen du vil gruse kan jo være en sleip jævel med skitne triks og lang kamperfaring!

Derfor er brushaneleiken en lang oppvisnig i flaksing, nikking, løping, dansing og hakking.

Det kan gå en time eller to uten noe særlig liv på leiken, helt til en høne eller to flyr over valen. Da strekker hanene hals og flakser som gale for å lokke hønene ned til sitt revir.

Vel nede er høna gjerne omhyggelig uinteressert. Hun pusser fjærdrakta, glaner ut i lufta og ser ut til å være alt annet enn kåt og nøden.

Hanene sprer vingene og bukker for henne, eller de stiller seg front mot front mot sin kompanjong og gjør seg flotte.

Det siste trenger kanskje en forklaring: Det er to typer hanner hos brushanene, de dominerende mørke og de mer underdanige lyse; de danner en slags duo som samarbeide om å trekke damer. (Dette med flere typer hanner er ellers bare kjent fra vekselparadismonarken på Madagaskar. Det har selvsagt sin egen fagterm: stabil genetisk polymorfisme.)

Ellers er det ikke godt å se hva som til enhver tid trigger galskapen hos hanene. Høna har tydeligvis noen dempende signaler på lur, for av og til kan både hun og beilerne putte nebbet under vingen og ta livet med ro en stund.

Men plutselig er det på'n igjen, med brutale slagsmål om nødvendig. Fortsettelse følger!