Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg hadde passert den vakre klippen og sette lengselsfullt opp mot blomstene.
Hver forsommer sto fjellsmella og lyste purpurrødt – klort fast mellom sprekkene i noen hundre millioner år gamle bergarter, og i herlig kontrast til den oransje laven.
Og hver forsommer sto jeg nede på bakken og betraktet et motiv utenfor rekkevidde.
Det vil si, det var utenfor rekkevidde bare fordi jeg ikke hadde en lang stige som en del av fotoutstyret. Nå er det ikke så vanlig blant naturfotografer å slepe denslags med seg på tur, men det er vel knapt noen unnskyldning?
Så en forblåst (det vil si ganske normal) søndag i juni tok jeg affære, surret en aluminiumsstige til hengeren, kjørte den fire mil østover og bar den til fjells.
(I den grad det er fjell på Varangerhalvøya. Hvis du er vestlending, vil du benekte det på det sterkeste.)
Endelig var jeg på høyde med motivet jeg hadde siklet på i årevis!
Bare for å oppdage at jeg var litt nært fjellveggen, selv med 24-millimeteren. Det ble ikke så halvgærent, men ikke riktig slik jeg ville ha det. Jeg hadde trengt en slags diger gardintrapp eller et jakttårn, slik at jeg fikk en meters klaring til klippen.
Det er usikkert om jeg gidder å prøve igjen. Men hvis jeg nå får siklet på motivet noen år til...
