Drapet på en fotomodell

Selvportrett med døden til følge - klikk for større bilde.


Det var dessverre ingen vei utenom. Musa måtte dø hvis jeg skulle ha det dramatiske bildet.

Og det skulle jeg. Omsider!

Mus i fella var en idé jeg ruget på i nesten 20 år før jeg fikk realisert den. Jeg var vel 13-14 år da jeg så noen bilder i Fotografi av mus som på sett og vis gikk i fella. Men det var litt juks inne i bildet; fjæra var demontert og fella helt harmløs.

Selv ville jeg ta det et hakk videre: Jeg ville ha slagbøylen i farta, slik at alle kunne se at musa var på vei for å møte sin skaper. Kanskje musa faktisk reagerte på at fella ble løst ut, men bare var for treg til å smette unna? Drømmebildet mitt skulle vise hva som faktisk skjedde rett før musa ble drept; ikke være noen gjetning eller halvgod rekonstruksjon.

Utfordringen var selvsagt å ta bildet i rette øyeblikk. Et lite blikk på fella, og løsningen lå snublende nær. Fella er i seg selv en bryter, med ymse metalldeler som griper tak i hverandre før de brått løsner. Det vil si - den er en omvendt bryter.

Men det måtte da finnes en dings som kunne slutte én strømkrets når en annen ble brutt, en slags omvender?

En bekjent kunne fortelle at dingsen het relé, og han forærte meg et eksemplar.

Den største utfordringen var likevel å finne et passende studio. Fellebryteren måtte kobles direkte til blitsen, ettersom et kamera reagerer altfor tregt i en slik situasjon. Det betød igjen lukkertider på mange timer - og at bildet måtte tas i et fullstendig mørkt rom.

Men hvem har vel et mørkt rom med mus til disposisjon?

I alle fall ikke en student med hybel i Oslo.

Først da vi vi flyttet nordover og kjøpte en hytte i fjellbjørkeskogen ble det fart i sakene. Et eget skjul ble snekret for anledningen og lystettet så godt det lot seg gjøre. En liten inngang fra bakkenivå og jevnlige forsyninger av solsikkefrø sikret stamgjester.

Så til verket:

Lyssettingen besto av to SB-28 blitser, en med svak varmtonefilter plassert til venstre og en med svakt blått filter til å lette opp skyggene. Kameraet var en Nikon FG-20 som jeg fikk for skarve 100 kroner fordi butikken trodde det var ødelagt; det viktige for meg var at det var mekanisk og ikke trakk strøm i løpet av en lang vinternatt. Et 105 mm makroobjektiv kompletterte utrustningen.

Litt sviktende kontakt gjorde at den første musa trippeleksponerte seg selv. Et par andre gikk inn feil vei eller utenfor fokusplanet. Karen på bildet gjorde alt rett i sitt dødelige selvportrett, og med muselik nummer fem - alle selvsagt trygt forvart i fryseren med tanke på uglefotografering i framtida - var prosjektet i mål.

Jeg har aldri, verken før eller etter, sett noen ta et lignende bilde av et reelt musefelledødsfall. Har du?





Dødens fotoskjul. Fuglekassa som er felt inn i veggen ble selvsagt ikke brukt før noen andre overtok hytta.