Rekordår for snøugla

Klikk for større bilder


Fjellvandrere, forskere og oppsynsfolk trodde knapt det de så i sommer: Det formelig krydde av snøugle i Finnmark!

Blant naturelskere er det ikke mange fuglearter som står høyere i kurs enn nettopp snøugla. En karismatisk og litt mystisk framtoning er én grunn, den spredte og nokså uforutsigbare forekomsten er en annen. I de fleste år er den helt borte fra norske hekkeområder, og det er ikke registrert kull i Finnmark siden 2007.

Bestanden av snøugle vandrer nemlig hundrevis av mil, og det vi regner som "våre" snøugler oppholder seg nok mer i Russland enn i Norge. Ugler som er radiomerket i Norge trekker langt østover, og tar snarturer til Norge for å sjekke om det er lemen nok til at de bør satse på å hekke her. (Du kan følge reiseruta deres i en rapport hos NINA her.)



Men i fjor høst var det stadig mer smågnagere å se i fjellet, og vi som er opptatt av fjellrev og snøugler begynte å glede oss til denne sommeren. Likevel var det vel ingen som hadde våget å tro på norsk hekkerekord i nyere tid?

NINA-forsker Karl-Otto Jacobsen har samlet hekkefunn av snøugle i Norge i perioden 1968 til 2005, og ingen av disse årene er på høyde med det vi ser i år.

For hold deg fast: Bare i Finnmark er det godt over 20 hekkinger! Nevnte Jacobsen er ennå ikke helt ferdig med å kvalitetssikre dataene, men de endelige tallene er rett rundt hjørnet.

OPPDATERING 26. august: Minst 38, trolig over 40 hekkinger fordelt på sju kommuner i Finnmark og Troms, ifølge NINA.

Jeg hadde gleden av å dokumentere en til da ukjent hekking sammen med Tormod Amundsen og Bjarne Riesto. Det skjedde i den ellers så sorgtunge helga 23.-24. juli, da vi lot terror være terror og strøk til fjells på snøugleleiting.

Først fant vi en hann, deretter så vi hunnen. Da vi fulgte henne i teleskopet, landet hun hos to store unger. Vi var selvsagt i ekstase, ikke minst Tormod, som aldri før hadde sett snøugle - til tross for at han er den klart dyktigste og ivrigste skåderen blant oss.

Mens vi beundret det første kullet noen hundre meter vest for oss, oppdaget Tormod nok en hann et stykke nordover. Jeg fikk ham i teleskopet der han satt med lemen i nebbet, og etter noen sekunder fløy også han bort til to unger!

Eller var det tre?

Vi gikk mot reiret for å telle sikkert, men ungene sprer seg raskt, og vi fant bare en av dem. Vi valgte å forstyrre minst mulig og trakk oss unna mens vi tok noen bilder av de voksne. De holdt seg dessverre på god avstand, men opplevelsen var uansett mye viktigere enn bildene!

Bjarne fant enda tre nye hekkinger noen dager seinere, men det er foreløpig usikkert om disse reirene var kjent for forskerne fra før. (Noen av dem hadde faktisk brukt helikopter under leitingen - det sier litt om hvor godt hvite snøugler synes i terrenget!)

Jeg har fått mange spørsmål denne sommeren fra fotografer og fuglekikkere om snøugle, men av hensyn til både uglene og h*n som tipset meg i første omgang har jeg vært nødt til å holde munn om det jeg vet. Jeg antok det var greit å si hvor i Finnmark vi hadde funnet disse hekkingene, men etter ønske fra Karl-Otto Jacobsen nøyer jeg meg med å si at det var i Finnmark - og at uglene har hekket i flere kommuner her i fylket.

Hvem har stjålet rovfuglene mine?

Det kryr av smågnagere i Finnmark for tida. Så hvor i all verden blir det av fjellvåken og jordugla?

Mengden av musespor på ettervinteren lovet godt for denne sommeren. Ikke for hageeierne, selvsagt, de gråt sine bitre tårer da snøen forsvant og hærverket kom til syne, men for oss som liker rovfugl og rovdyr.

I påsken hadde jeg gleden av å følge med Statens Naturoppsyn på jobb for å se etter fjellrev. Det var aktivitet ved en rekke hi inne på Varangerhalvøya, og kanskje blir det yngling på fem av dem, spådde oppsynsfolkene.

Normalt har vi storinnrykk av fjellvåk langs Varangerfjorden i mai. I dårlige smågnagerår drar de snart videre, men i gode år hekker de i hopetall. Det skjedde i fjor. I år er det enda mer fjellmarkmus, og jeg skulle personlig klart å fostre opp flere fjellvåkkull ved å fange mus med bare nevene. Men fjellvåken selv uteblir, og jeg har sett bare noen få individer.

Det samme er tilfelle med jordugla. Den er en karakterart i Varanger fra tidlig i mai, men jeg så ikke min første før sist natt. Da så jeg rett nok tre samtidig, men flere par burde vært etablert langs fjorden her for lengst.

Så hva har skjedd? Har musejegerne passert Hardangervidda eller Sylane på sin vei nordover og funnet ut at det simpelthen ikke kan bli bedre? Har dere digre flokker av fjellvåk som har funnet sitt paradis på Børgefjell, og kryr det av jordugle på Helgelandskysten?

Jeg håper bloggleserne kan kaste lys over mysteriet. I mellomtida trøster jeg meg med at vi i det minste har hekkende haukugle i Varanger. Bildene er tatt denne uka. Fjellreven solte seg på hiet første påskedag.

Drapet på en fotomodell

Selvportrett med døden til følge - klikk for større bilde.


Det var dessverre ingen vei utenom. Musa måtte dø hvis jeg skulle ha det dramatiske bildet.

Og det skulle jeg. Omsider!

Mus i fella var en idé jeg ruget på i nesten 20 år før jeg fikk realisert den. Jeg var vel 13-14 år da jeg så noen bilder i Fotografi av mus som på sett og vis gikk i fella. Men det var litt juks inne i bildet; fjæra var demontert og fella helt harmløs.

Selv ville jeg ta det et hakk videre: Jeg ville ha slagbøylen i farta, slik at alle kunne se at musa var på vei for å møte sin skaper. Kanskje musa faktisk reagerte på at fella ble løst ut, men bare var for treg til å smette unna? Drømmebildet mitt skulle vise hva som faktisk skjedde rett før musa ble drept; ikke være noen gjetning eller halvgod rekonstruksjon.

Utfordringen var selvsagt å ta bildet i rette øyeblikk. Et lite blikk på fella, og løsningen lå snublende nær. Fella er i seg selv en bryter, med ymse metalldeler som griper tak i hverandre før de brått løsner. Det vil si - den er en omvendt bryter.

Men det måtte da finnes en dings som kunne slutte én strømkrets når en annen ble brutt, en slags omvender?

En bekjent kunne fortelle at dingsen het relé, og han forærte meg et eksemplar.

Den største utfordringen var likevel å finne et passende studio. Fellebryteren måtte kobles direkte til blitsen, ettersom et kamera reagerer altfor tregt i en slik situasjon. Det betød igjen lukkertider på mange timer - og at bildet måtte tas i et fullstendig mørkt rom.

Men hvem har vel et mørkt rom med mus til disposisjon?

I alle fall ikke en student med hybel i Oslo.

Først da vi vi flyttet nordover og kjøpte en hytte i fjellbjørkeskogen ble det fart i sakene. Et eget skjul ble snekret for anledningen og lystettet så godt det lot seg gjøre. En liten inngang fra bakkenivå og jevnlige forsyninger av solsikkefrø sikret stamgjester.

Så til verket:

Lyssettingen besto av to SB-28 blitser, en med svak varmtonefilter plassert til venstre og en med svakt blått filter til å lette opp skyggene. Kameraet var en Nikon FG-20 som jeg fikk for skarve 100 kroner fordi butikken trodde det var ødelagt; det viktige for meg var at det var mekanisk og ikke trakk strøm i løpet av en lang vinternatt. Et 105 mm makroobjektiv kompletterte utrustningen.

Litt sviktende kontakt gjorde at den første musa trippeleksponerte seg selv. Et par andre gikk inn feil vei eller utenfor fokusplanet. Karen på bildet gjorde alt rett i sitt dødelige selvportrett, og med muselik nummer fem - alle selvsagt trygt forvart i fryseren med tanke på uglefotografering i framtida - var prosjektet i mål.

Jeg har aldri, verken før eller etter, sett noen ta et lignende bilde av et reelt musefelledødsfall. Har du?





Dødens fotoskjul. Fuglekassa som er felt inn i veggen ble selvsagt ikke brukt før noen andre overtok hytta.

Museår og rovfugltopp

Klikk for større bilder.

Aldri før har jeg sett så mye fjellvåk langs Varangerfjorden som i år.

De hekker i omtrent hver eneste bergvegg, og mange har tatt til takke med å bygge reir i trærne. Ett av parene har dessverre fortrengt dvergfalken fra et av dens faste kråkereir i Nesseby, men ellers er rovfuglinvasjonen en sann fest!

Det er en fryd å stille kikkerten - eller aller helst teleskopet - på en fjellvåk som jakter. Ørsmå justeringer av et par vingefjær er alt som skal til; så står den stille på luftstrømmen mens skarpe øyne gransker marka for mus.

Da jeg tok disse bildene, merket jeg raskt hvordan fjellvåken bruke vinden. På natta - i det fineste fotolyset - var den som snarest innom reiret en eneste gang. Men rett før klokka 9 kom det en fin bris, og i løpet av en halvtime var foreldrene innom med seks mus til sultne unger.





Om våren får vi raskt en indikasjoen på om det er noe særlig smågnagere i naturen. Fjellvåken kommer nordover, men drar snart videre om det er lite mat. For to år siden visste jeg om en eneste hekking i Varanger, i fjor var tallet null.

I år var det tydelig at noe stort var på gang, og gnagerbestanden ser ikke ut til å kollapse så langt, i alle fall.

Det var vanvittige mengder lemen i Øst-Finnmark i 2007, men i år har gnagertoppen artet seg helt annerledes. Gnagerne - markmus og/eller fjellrotte, du må ha dem i handa for å identifisere dem sikkert - er åpenbart konsentrert langs fjorden. Inne på fjellet er det langt mellom fjellvåkene, og jeg har kjørt over hele Ifjordfjellet uten å se en eneste.

En av ungene på bildet er seinere merket med GPS-sender av Tomas Aarvak fra NOF. Med noen dagers mellomrom blir posisjonen dens registrert, og dermed får vi kanskje vite litt mer om hvor "våre" fjellvåker drar når de ikke finner mat nok til å hekke i Varanger.

Oppdatering: Fjellrotte heter nå fjellmarkmus.




Om bildene: De er tatt i godt og varmt vær, etter at ungene er store nok til å holde varmen ved egen hjelp. Jeg har brukt en fjernstyringsenhet for modellfly, forsynt med en enkel bryter, til å utløse et kamera på en berghylle åtte meter fra reiret. (Bryteren røk den første natta, akkurat idet begge foreldrene landet samtidig med hver sin mus. Jeg fikk rikelig anledning til å bruke noen av de ordene jeg har lært i Finnmark.) I tillegg har jeg fotografert med 600-millimeteren fra et kamuflasjetelt som er flyttet gradvis nærmere reiret. Bildet av den flyvende fjellvåken øverst er fra en annen lokalitet.