Steinsprengeren

I Varanger er det rødsildra som er selve vårblomsten. Vi har verken hvitveis eller blåveis, men jeg ville uansett ikke byttet om jeg kunne. Rødsildra hører til der jorda er skrinn; den lager store tepper på flatmark og små lysende fargeklatter i berget der landskapet reiser seg i giv akt.

På latin heter sildreslekten Saxifraga – «den som bryter stein». Når man ser hvordan rødsildra klorer seg fast i bittesmå bergsprekker, er det selvsagt fristende å legge sammen to og to. Men navnet har ingen ting med voksestedet å gjøre. Det var rødsildras slektning nyresildre som først fikk navnet, i tråd med signaturlæren, og steinene det siktes til er nyrestein.

– Den danske legen Henrik Smith omtaler hvor utmerket planten er «til at sønderbryde Blærens Steen, oc uddriffue den gennem Pisset», skriber Pål Hermansen  boka Våre vakreste fjellplanter.

Angrende trekkfugl

Klikk for større bilder




Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.



Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.

Når vinteren ikke vil gi seg

Det var en uvanlig varm april. Snøen rant unna. På bursdagen min 7. mai hadde rødsildrene slått ut i full blomst, og bjørka som sto i ly av garasjen til naboen hade museører allerede. (For søringer: I Vadsø er det noe helt spesielt.)

Men om kvelden den lørdagen kjente vi omslaget: Det umiskjennelige draget fra øst som varsler at man skal ha sin straff for å bosette seg i Øst-Finnmark.

I en uke vekslet det mellom isnende snøbyger og mildvær. Så våget jeg meg omsider ut med kameraet og et makroobjektiv. Det tok ikke mange minuttene før jeg igjen søkte tilflukt i bilen med neglsprett og rennende nese, men jeg hadde allerede skiftet syn på en ting:

Maiværet.

Det kan godt være sånn passe jævlig.

Kampen mellom vinteren som ikke vil gi seg og våren som trenger seg på er et dramatisk særtrekk ved landsdelen. Ikke minst skaper den vakre motiver for en naturfotograf, som når isformasjonene snor seg rundt i rødsildretua, og istappene gir krykkjene den mest romantiske himmelseng.

Siden mai 2006 har jeg vært en svoren tilhenger av et vårvær som best lar seg beskrive med god nordnorsk bannskap.






PS: Jan Eilert Pedersen, som er fast inventar i bloggrullen min, skrev forleden en bloggpost med tittelen "Snø i mai... Nei takk". Han er en grei kar på mange måter, men en ekte villmarkens sønn ville aldri skrevet noe sånt. Jeg vet ikke om det er noe han kan gjøre for å gjenvinne litt av troverdigheten.