KLIKK FOR STØRRE BILDER
Er det nå så sikkert at det er best å være først?
Den som blomstrer sent, kan stå der og skinne i herlig kontrast til forfall og høst.
Skogstorkenebben fotograferte jeg en av de siste dagene i september. Den sto rett borti gata her; jeg kastet et blikk på den hver dag og så at den klarte seg langt ut i oktober før en vestlig kuling ribbet den for kronbladene.
Blåklokka holdt ut omtrent like lenge. Jeg falt for fristelsen til å fotografere også den mot et knallrødt storkenebblad *.
På den annen side kunne de like godt gitt blaffen i å blomstre nå. De frør seg selvsagt aldri på denne tiden.
Det å frø seg er forresten ingen selvfølge i Varanger; mange år ser vi at for eksempel geiteramsen får høstfargene mens den ennå står i knopp. Et geiteramsbilde som dette viser at sommeren har vært av de bedre her oppe.
I motlys fra en lav sol trer årene i bladet ekstra godt fram.
*) Egentlig har jeg bestemt meg for å legge bort de glorete disneyfargene og lage mer lavmælte og poetiske bilder, men her er jeg altså på kjøret igjen. Ja, ja.
