Slik fikk storkenebben sitt navn

Noen kikket på den etter at den var blomstret av, rett og slett.


Nå er navnet neppe inspirert av den norske fuglefaunaen. Kanskje det her til lands hadde passet bedre med tranenebb? På engelsk heter den jo crane's-bill. Og slektsnavnet Geranium kommer fra det greske geranos for trane, selvsagt med henblikk på fruktstanden. 

Men tyskernes Storchschnabel og det danske storkenæb har nok dannet mønster for det norske navnet.

Fin er den uansett, både som blomst og som frø.

Et fototeknisk PS: Det øverste bildet er satt sammen av 13 eksponeringer med litt ulikt fokuspunkt. På den måten får man langt større dybdeskarphet enn det som ellers er mulig ved denne forstørrelsen. Programmet heter Zerene Stacker. Anbefales!

Den som blomstrer sent

KLIKK FOR STØRRE BILDER

Er det nå så sikkert at det er best å være først?

Den som blomstrer sent, kan stå der og skinne i herlig kontrast til forfall og høst.

Skogstorkenebben fotograferte jeg en av de siste dagene i september. Den sto rett borti gata her; jeg kastet et blikk på den hver dag og så at den klarte seg langt ut i oktober før en vestlig kuling ribbet den for kronbladene.

Blåklokka holdt ut omtrent like lenge. Jeg falt for fristelsen til å fotografere også den mot et knallrødt storkenebblad *.

På den annen side kunne de like godt gitt blaffen i å blomstre nå. De frør seg selvsagt aldri på denne tiden.

Det å frø seg er forresten ingen selvfølge i Varanger; mange år ser vi at for eksempel geiteramsen får høstfargene mens den ennå står i knopp. Et geiteramsbilde som dette viser at sommeren har vært av de bedre her oppe.

I motlys fra en lav sol trer årene i bladet ekstra godt fram.

*) Egentlig har jeg bestemt meg for å legge bort de glorete disneyfargene og lage mer lavmælte og poetiske bilder, men her er jeg altså på kjøret igjen. Ja, ja.

Øsende, pøsende

Klikk for større bilder.


Ingen ville sitte inne en slik kveld!

Vi fylte gater og stier i yr glede over vannet som strømmet ned.

For det var et sjeldent vær til Øst-Finnmark å være. Godt og varmt, nesten helt stille, bare et varsomt og nesten umerkelig drag i lufta; selv en og annen møll og mygg våget seg ut i kveld.

Og så dette kjærlige regnet.

Vi vendte ansiktet mot himmelen og lot oss oversvømme. Noen dråper fant veien under kragen og kilte nedover brystet.

Andre ble fanget av blomstene. Vi kravlet rundt i enga og så hvordan dråpene ble splintret når de traff en ballblom i hodet. Små rester samlet seg og rant ned på undersida; der fanget de hele verden i et speil mens de diskuterte noen sekunder med tyngdekraften. Så slapp de motvillig taket og deiset frydefullt i bakken.



Langs bredden av det vesle tjernet ble det nesten trangt om plassen. Alle ville ligge på magen og se hvordan hver enkelt dundrende dråpe skapte seg sitt eget krater. Men tjernet vant hver gang, det lukket overflaten sin og reiste en funklende bauta over seieren.

For et vær!

For en fest!

Halve byen var ute og koste seg. Vi så på hverandre og lo, og jeg tror kanskje regnet skjulte en og annen gledeståre også. Kjente og ukjente fant sammen i den barnlige gleden over plaskende regn.

Neida. Bare kødda.

Jeg var selvsagt alene i blomsterenga. Bare ett eneste par var ute og gikk på turstien. De trodde først jeg var død der jeg lå foran ballblommen.

Men de var i det minste enige i at været var herlig. Så da er det vel et slags håp for menneskene, tross alt.