Når vinteren ikke vil gi seg

Det var en uvanlig varm april. Snøen rant unna. På bursdagen min 7. mai hadde rødsildrene slått ut i full blomst, og bjørka som sto i ly av garasjen til naboen hade museører allerede. (For søringer: I Vadsø er det noe helt spesielt.)

Men om kvelden den lørdagen kjente vi omslaget: Det umiskjennelige draget fra øst som varsler at man skal ha sin straff for å bosette seg i Øst-Finnmark.

I en uke vekslet det mellom isnende snøbyger og mildvær. Så våget jeg meg omsider ut med kameraet og et makroobjektiv. Det tok ikke mange minuttene før jeg igjen søkte tilflukt i bilen med neglsprett og rennende nese, men jeg hadde allerede skiftet syn på en ting:

Maiværet.

Det kan godt være sånn passe jævlig.

Kampen mellom vinteren som ikke vil gi seg og våren som trenger seg på er et dramatisk særtrekk ved landsdelen. Ikke minst skaper den vakre motiver for en naturfotograf, som når isformasjonene snor seg rundt i rødsildretua, og istappene gir krykkjene den mest romantiske himmelseng.

Siden mai 2006 har jeg vært en svoren tilhenger av et vårvær som best lar seg beskrive med god nordnorsk bannskap.






PS: Jan Eilert Pedersen, som er fast inventar i bloggrullen min, skrev forleden en bloggpost med tittelen "Snø i mai... Nei takk". Han er en grei kar på mange måter, men en ekte villmarkens sønn ville aldri skrevet noe sånt. Jeg vet ikke om det er noe han kan gjøre for å gjenvinne litt av troverdigheten.