søndag 19. desember 2010

Drapet på en fotomodell




Selvportrett med døden til følge - klikk for større bilde.


Det var dessverre ingen vei utenom. Musa måtte dø hvis jeg skulle ha det dramatiske bildet.

Og det skulle jeg. Omsider!

Mus i fella var en idé jeg ruget på i nesten 20 år før jeg fikk realisert den. Jeg var vel 13-14 år da jeg så noen bilder i Fotografi av mus som på sett og vis gikk i fella. Men det var litt juks inne i bildet; fjæra var demontert og fella helt harmløs.

Selv ville jeg ta det et hakk videre: Jeg ville ha slagbøylen i farta, slik at alle kunne se at musa var på vei for å møte sin skaper. Kanskje musa faktisk reagerte på at fella ble løst ut, men bare var for treg til å smette unna? Drømmebildet mitt skulle vise hva som faktisk skjedde rett før musa ble drept; ikke være noen gjetning eller halvgod rekonstruksjon.

Utfordringen var selvsagt å ta bildet i rette øyeblikk. Et lite blikk på fella, og løsningen lå snublende nær. Fella er i seg selv en bryter, med ymse metalldeler som griper tak i hverandre før de brått løsner. Det vil si - den er en omvendt bryter.

Men det måtte da finnes en dings som kunne slutte én strømkrets når en annen ble brutt, en slags omvender?

En bekjent kunne fortelle at dingsen het relé, og han forærte meg et eksemplar.

Den største utfordringen var likevel å finne et passende studio. Fellebryteren måtte kobles direkte til blitsen, ettersom et kamera reagerer altfor tregt i en slik situasjon. Det betød igjen lukkertider på mange timer - og at bildet måtte tas i et fullstendig mørkt rom.

Men hvem har vel et mørkt rom med mus til disposisjon?

I alle fall ikke en student med hybel i Oslo.

Først da vi vi flyttet nordover og kjøpte en hytte i fjellbjørkeskogen ble det fart i sakene. Et eget skjul ble snekret for anledningen og lystettet så godt det lot seg gjøre. En liten inngang fra bakkenivå og jevnlige forsyninger av solsikkefrø sikret stamgjester.

Så til verket:

Lyssettingen besto av to SB-28 blitser, en med svak varmtonefilter plassert til venstre og en med svakt blått filter til å lette opp skyggene. Kameraet var en Nikon FG-20 som jeg fikk for skarve 100 kroner fordi butikken trodde det var ødelagt; det viktige for meg var at det var mekanisk og ikke trakk strøm i løpet av en lang vinternatt. Et 105 mm makroobjektiv kompletterte utrustningen.

Litt sviktende kontakt gjorde at den første musa trippeleksponerte seg selv. Et par andre gikk inn feil vei eller utenfor fokusplanet. Karen på bildet gjorde alt rett i sitt dødelige selvportrett, og med muselik nummer fem - alle selvsagt trygt forvart i fryseren med tanke på uglefotografering i framtida - var prosjektet i mål.

Jeg har aldri, verken før eller etter, sett noen ta et lignende bilde av et reelt musefelledødsfall. Har du?





Dødens fotoskjul. Fuglekassa som er felt inn i veggen ble selvsagt ikke brukt før noen andre overtok hytta.

mandag 1. november 2010

Uskarpt. Så da er det vel kunst?



Klikk for større bilder.










Det har vært mye snakk om personlig naturfotografi de siste årene: En bevegelse bort fra den rene avbildningen og over mot en mer subjektiv tolkning av naturen som omgir oss.

Og jeg spyr.

Ikke fordi jeg er imot kreativitet, nyskapning og gåtefulle bilder - tvert imot! - men fordi jeg har problemer med den selvgode retorikken som omgir en del av disse forsøkene.

For det første gir den ofte inntrykk av at denne personlige tilnærmingen er noe nytt, og at traust dokumentasjon har vært enerådende hittil. Det er selvsagt ikke riktig. Jeg vokste opp med Jørn Bøhmer Olsen og Rolf Sørensen som mine fotografiske helter på 80-tallet, og selv de sto på skuldrene til kjemper. Ernst Haas hadde for eksempel utforsket bevegelser på lange lukkertider siden 1950-tallet. Dokumentasjon og mer subjektiv og eksperimentell naturfoto har levd side om side siden lenge før jeg ble født.

For det andre har noen av dem som påberoper seg en «personlig» tilnærming langt på vei etablert et nytt sett med klisjeer. Hvis bildet er undereksponert, uskarpt og med fargestikk, og hovedmotivet er plassert langt ute i kanten - gjerne kuttet av - er det automatisk mer «personlig» enn et teknisk OK bilde der hele fuglen eller dyret får være med?

Give me a break.

Mekaniske og maniske regelbrudd er ikke det samme som personlighet! (Det er eventuelt en personlighetsforstyrrelse. ;-)

Selv synes jeg blant annet det er interessant å leke med bevegelsesuskarphet - der motivet, kameraet eller begge får bevege seg i løpet av lange lukkertider. Noen ganger blir det interessant, andre ganger klisjefylt og søtladent vakkert, uten at jeg alltid får meg til å mislike resultatet av den grunn. (Jeg skjemmes som kjent bare sånn passe over å være en uforbederlig naturromantiker.)

Men om bildene fortjener å kalles «personlige» (hvis man først skal bruke et begrep rotfestet i den romantiske kunstnermyten), det avhenger av om de kommuniserer noe spesielt til betrakteren; om de gir en fornemmelse av noe nytt, uvant, inspirerende, interessant, skremmende, tankevekkende...

De fleste av oss er nok best tjent med å vedgå at vi sjelden finner opp kruttet, i stedet for å tilsløre åpenbare fakta med tynn retorikk.

(Blant bildene til denne bloggposten er det ett jeg ikke liker spesielt godt selv. Jeg synes det er litt billig effektmakeri. Du kan gjette hvilket, om du vil, og jeg lover å ikke bli fornærmet om du bommer og stempler min favoritt som et makkverk. Eller alle, for den del.)

søndag 10. oktober 2010

Med sola bak motivet



Klikk for større bilder.





- Sola i ryggen! Det var standard-rådet for amatørfotografer da jeg var ti år og fikk mitt første bokskamera fra Kodak.

Heldigvis hører vi ikke sånt tøv så ofte nå lenger.

For motlys er fantastiske saker.

På sitt mest ekstreme - der du gjemmer sola rett bak motivet - vil motlyset få fjær, frø og fjoner til å glitre intenst. Samtidig kan du skyggelegge store deler av motivet og rydde godt opp i det som ellers ville blitt et rotete bilde.

Sola er også fin for å gjennomlyse blader og andre plantedeler. I hardt medlys vil du få reflekser fra overflaten og svakere fargemetningen. Et gjennomlyst blad, derimot, får intense farger og tydelige celler. Med lyset litt skrått bakfra får du skarpe skygger av nervene og enda tydeligere struktur i bladet.





Svømmesniper på myggjakt var min viktigste syssel et par dager i juni i år. Det var langt fra enkelt å teffe det perfekte øyeblikket, med maten på vei inn i nebbet, men et par bilder satt brukbart. Sjekk utsnittet nederst og se hvor tydelig fjærmygglarva er tegnet i motlyset!


søndag 12. september 2010

Som en slagbjørn i saueflokken



Klikk for større bilder




Vi hadde egentlig ikke noe særlig håp. To sørgelig milde netter lå bak oss, og om dagen var det 21 grader i skyggen da vi tok lunsj på Tarrekaisastugan.

Kvelden var stjerneklar, men ikke spesielt kald. Kanskje det digre bålet skapte illusjoner om at natta var mildere en den var?

Jeg ligger i alle fall våken en stund før jeg omsider gløtter ut av teltet klokka 06.13. Tabbe!

Verden glitrer.



Blåklokka er først ut. Vieren ved siden av er neste. Skogstorkenebb, skrubbær, geiterams, rypebær... alt prydet med sukkerkanter av rim, alt fotografert i en rasende fart. Altfor fort, selvsagt. Jeg virrer fra offer til offer som en slagbjørn i saueflokken.






Vi befinner oss mellom høye fjell, og da sola når ned i dalen har den vært oppe og samlet krefter et par timer allerede. Der strålene treffer, drypper motivene straks i bakken. På vei til frokost posterer jeg ved et bjørkeblad i skyggen. Sola kommer, og jeg tar noen siste bilder i motlyset.



Bjarne har allerede pustet liv i glørne fra i går. Røyken kan saktens trengs: Før jeg rekker å finne fram müslien er knotten allerede på jakt.

Vi hadde reist fra Finnmark for å slippe kuling og regn, men fikk i overkant med godvær i Tarradalen - rett sør for Sarek, som er mer kjent blant norske fotografer.

Det ble med den ene frostnatta. Bak øret til neste gang: Roooolig nå! Pust. Ett motiv om gangen. Ikke være slagbjørn.



torsdag 12. august 2010

Fjellfugl til havs



Klikk for større bilder

Det er selvsagt ganske meningsløst å forlate Varanger om sommeren. Men samtidig er det fristende å se seg om i landet og hilse på gamle venner, og da er det fint at noen av dem befinner seg på idyller som øygruppa Meløyvær i Troms.

Mange av øyene nordpå har en eksotisk fauna: Her hekker måker og terner side om side med lirypa - en art som ellers regnes som fjellets fugl i folks bevissthet. På Meløyvær er det svartbaken som er rypekyllingenes verste fiende.



Vi har riktignok ryper ned mot fjæra hjemme i Vadsø også, men der er det høyfjellsvegetasjon hele veien; da passer det liksom bedre med ryper. På øyene i Andfjorden (som er et sund og ikke en fjord, de har vel litt tungt for det i Troms) er det frodige stauder og høye trær, så rypa framstår som herlig malplassert for en vestfolding i Finnmark.

Dessuten er det hyggelig med stærflokker!



Jeg snekret kasser til disse hissigproppene som liten, og drømte om å ta blinkskudd av dem når de kranglet om nedfallsfrukt i hagen om høsten. Så langt kom jeg aldri. I Vadsø ser jeg dem bare helt unntaksvis. Men da en flokk på Meløyvær kom flyvende inn i lyset fra sola klokka to om natta, var det et hyggelig gjensyn med en gammel kjenning.




Jeg våknet tidlig neste morgen og serverte noen leverbiter til ternene mens det ennå var stille og klart vann de kunne speile seg i. Men sola var allerede kommet litt høyt: Lyset ble i hardeste laget, og nesten alle bildene led av harde slagskygger. Pytt, pytt. Slike bilder er jo skikkelige kisjeer uansett. ;-)



Vertskapet på Meløyvær feiget for øvrig ut og mente det var for dårlig vær den helgen (se bildebevis) til å sette kveitevad. Etter at vi dro har de sendt oss MMS-bilder av den ene kveita feitere den andre, samt av herlige kveiteretter. Det beviser vel bare at menneskets ondskap ikke kjenner noen grenser.

tirsdag 3. august 2010

Museår og rovfugltopp



Klikk for større bilder.

Aldri før har jeg sett så mye fjellvåk langs Varangerfjorden som i år.

De hekker i omtrent hver eneste bergvegg, og mange har tatt til takke med å bygge reir i trærne. Ett av parene har dessverre fortrengt dvergfalken fra et av dens faste kråkereir i Nesseby, men ellers er rovfuglinvasjonen en sann fest!

Det er en fryd å stille kikkerten - eller aller helst teleskopet - på en fjellvåk som jakter. Ørsmå justeringer av et par vingefjær er alt som skal til; så står den stille på luftstrømmen mens skarpe øyne gransker marka for mus.

Da jeg tok disse bildene, merket jeg raskt hvordan fjellvåken bruke vinden. På natta - i det fineste fotolyset - var den som snarest innom reiret en eneste gang. Men rett før klokka 9 kom det en fin bris, og i løpet av en halvtime var foreldrene innom med seks mus til sultne unger.





Om våren får vi raskt en indikasjoen på om det er noe særlig smågnagere i naturen. Fjellvåken kommer nordover, men drar snart videre om det er lite mat. For to år siden visste jeg om en eneste hekking i Varanger, i fjor var tallet null.

I år var det tydelig at noe stort var på gang, og gnagerbestanden ser ikke ut til å kollapse så langt, i alle fall.

Det var vanvittige mengder lemen i Øst-Finnmark i 2007, men i år har gnagertoppen artet seg helt annerledes. Gnagerne - markmus og/eller fjellrotte, du må ha dem i handa for å identifisere dem sikkert - er åpenbart konsentrert langs fjorden. Inne på fjellet er det langt mellom fjellvåkene, og jeg har kjørt over hele Ifjordfjellet uten å se en eneste.

En av ungene på bildet er seinere merket med GPS-sender av Tomas Aarvak fra NOF. Med noen dagers mellomrom blir posisjonen dens registrert, og dermed får vi kanskje vite litt mer om hvor "våre" fjellvåker drar når de ikke finner mat nok til å hekke i Varanger.

Oppdatering: Fjellrotte heter nå fjellmarkmus.




Om bildene: De er tatt i godt og varmt vær, etter at ungene er store nok til å holde varmen ved egen hjelp. Jeg har brukt en fjernstyringsenhet for modellfly, forsynt med en enkel bryter, til å utløse et kamera på en berghylle åtte meter fra reiret. (Bryteren røk den første natta, akkurat idet begge foreldrene landet samtidig med hver sin mus. Jeg fikk rikelig anledning til å bruke noen av de ordene jeg har lært i Finnmark.) I tillegg har jeg fotografert med 600-millimeteren fra et kamuflasjetelt som er flyttet gradvis nærmere reiret. Bildet av den flyvende fjellvåken øverst er fra en annen lokalitet.

onsdag 7. juli 2010

Øsende, pøsende


Klikk for større bilder.


Ingen ville sitte inne en slik kveld!

Vi fylte gater og stier i yr glede over vannet som strømmet ned.

For det var et sjeldent vær til Øst-Finnmark å være. Godt og varmt, nesten helt stille, bare et varsomt og nesten umerkelig drag i lufta; selv en og annen møll og mygg våget seg ut i kveld.

Og så dette kjærlige regnet.

Vi vendte ansiktet mot himmelen og lot oss oversvømme. Noen dråper fant veien under kragen og kilte nedover brystet.

Andre ble fanget av blomstene. Vi kravlet rundt i enga og så hvordan dråpene ble splintret når de traff en ballblom i hodet. Små rester samlet seg og rant ned på undersida; der fanget de hele verden i et speil mens de diskuterte noen sekunder med tyngdekraften. Så slapp de motvillig taket og deiset frydefullt i bakken.



Langs bredden av det vesle tjernet ble det nesten trangt om plassen. Alle ville ligge på magen og se hvordan hver enkelt dundrende dråpe skapte seg sitt eget krater. Men tjernet vant hver gang, det lukket overflaten sin og reiste en funklende bauta over seieren.

For et vær!

For en fest!

Halve byen var ute og koste seg. Vi så på hverandre og lo, og jeg tror kanskje regnet skjulte en og annen gledeståre også. Kjente og ukjente fant sammen i den barnlige gleden over plaskende regn.

Neida. Bare kødda.

Jeg var selvsagt alene i blomsterenga. Bare ett eneste par var ute og gikk på turstien. De trodde først jeg var død der jeg lå foran ballblommen.

Men de var i det minste enige i at været var herlig. Så da er det vel et slags håp for menneskene, tross alt.



søndag 27. juni 2010

Finske idioter, franske egoister og et tysk rasshøl


Sjeldent motiv, røtent bilde. Takk skal dere faen meg ha, Finland! (Forklaring følger.)


– Hva synes du om folk fra Finland?

Teknisk sett var det et åpent spørsmål, men min følgesvenn hadde åpenbart en spesiell grunn til å stille det.

Dagen før hadde han kommet over en flokk på 1200 polarsniper. Foran dem kravlet en finne med videokamera. Britisk dannelse tilsa at vår venn holdt god avstand for ikke å ødelegge for ham som tross alt kom først.

Snart gjorde finnen tegn til å pakke sammen utstyret, og briten var glad for at det var hans tur. Men den gang ei:

Finnen valgte like godt å skremme hele flokken på flukt – åpenbart for å hindre en konkurrent i å få gode bilder.

Jeg mumlet noe om nasjonale stereotypier og ikke å skjære alle over en kam, men måtte bare innrømme at jeg hadde et par finskehistorier fra i fjor:

Ved Skallelv gikk det en fantastisk gåseflokk, med noe så uvanlig som fire arter samlet: Grågås, sædgås, kortnebbgås og tundragås.

To finner i folkevogn hadde allerede stukket 600-millimeterne ut av bilvinduet, så jeg ventet høflig med å kjøre helt inn på skuddhold; de skulle få sikre seg noen bilder før jeg risikerte å skremme gjessene.

Mens jeg kastet to raske blikk på lappspovene i fjæra, hørte jeg raskt stigende kakling. Finnene hadde gått ut av bilen og skremt opp hele gåseflokken for å få fluktbilder. Selv fikk jeg et heller tvilsomt resultat, uforberedt som jeg var.

Jeg bestemte meg for ikke å la to tullinger ødelegge ryktet til en hel nasjon. Men det gikk bar et par dager før et finsk fuglekikkerpar fant det for godt å rigge opp teleskopet rett på utsiden av kamuflasjen min - selv om objektivet stakk ut av gluggen og viste enhver idiot hva jeg drev med. Alt av fugl ble naturligvis skremt vekk fra fjæra, med unntak av en enslig fjæreplytt.

Den klarte gubben å ta et bilde av, i skarpt sidelys og på 15 meters hold. (Normale fotografer åler inn på fem-seks, om de har litt peil.) Han signaliserte i triumf til kona. Hun var like dårlig i engelsk som finner flest, så de velvalgte sarkasmene jeg lot hagle over henne da jeg gikk var nok bare mentalhygiene for meg selv.

I år så jeg at man ikke trenger å være finsk for å være idiot.

På brushaneleik for et par uker siden opplevde vi at to franskmenn sperret av et større område ved å bardunere kamuflasjene sine for en orkan av Narve-dimensjoner. Så gikk de tidlig til sengs...

Sola gikk sin gang, og vi andre flyttet stadig kamuflasjen en meter eller to i halvsirkel rundt leiken for å beholde en fornuftig vinkel på lyset. (Selvbærende kamuflasje av Doghouse-typen kan flyttes varsomt mens man er inne i dem, uten at fugler flest lar seg skremme.)


Franske tekstiler erstatter norsk natur, mens franske fotografer snorker og de norske banner.


Resultatet utpå morgenkvisten var selvsagt at tomme franske kamuflasjer, satt opp til ingen nytte, kom i bakgrunnen for brushanene våre. Vi fantaserte om ulike tiltak – på skalaen fra balltre med spiker, via tennvæske og fyrstikker til høflig vekking med krav om umiddelbar flytting av kamuflasjen. Men uansett ville resultatet være at leiken var spolert for resten av natta.

Den endelige løsningen var nærmere ennn vi ante. Den kom på fire hjul. Audien stoppet ikke på parkeringspassen, men fortsatte ufortrødent ut i terrenget og fram til kamuflasjen vår. Vi likte ikke helt måten den nyankomne krevde Lebensraum på, men det var historisk sus over den, det skal han ha!

Mens spillende brushaner skvatt til alle kanter, la tyskeren ut om teltene som ville ødelegge bakgrunnen for bildene hans. Vi gjorde ham høflig oppmerksom på at vi burde være utenfor mistanke, ettersom vi faktisk var rammet av problemet med full tyngde, og at han dessuten kjørte ulovlig i terrenget.

Akkurat da ramlet en (antakelig døvblind) brushøne innom leiken, selvsagt med kåte haner på slep, og dermed øynet vi en siste sjanse til noen blinkskudd. Men Adolf viste ingen interesse for å dempe agitasjonen, og brått var moroa over for den natta.


EU-alliansen slår leir.

Minutter seinere var de snorkende amatørene vekket, og en tysk-fransk koalisjon var i gang med anleggsarbeidene på sørsida av leiken; den var selvsagt tømt for alt liv. Harde slag mot teltplugger som ble drevet i bakken ga gjenlyd i dalen, mens tre norske fotografer trakk seg slukøret tilbake.

Noen dager seinere lå en kamerat i kamuflasje på samme leik, og opplevde at selvsamme Adolf satte opp kamuflasjen sin rett foran ham...

Uka etter var det min tur til å treffe på tyskeren igjen.

- Det er lite liv på leiken nå. De spilte helt fram til 20. juni i fjor. Kanskje de er blitt for mye forstyrret, undret han uskyldsblått.

Ja, kanskje det.

Men akkurat idet det begynte å jevne seg ut i nasjonskampen for idioter, tok våre naboer i øst et siste poeng:

Kariel i forrige uke. To lysende rørleggersprekker nedi bakken viser hvordan finnene sniker seg innpå en tyvjo. Bilen har de satt fra seg i veibanen.

I 80-sonen.

På en bakketopp.

Og i en sving!

Fortsatt er det tynt statistisk grunnlag for en konklusjon, selvsagt. Men man er jo fristet.


Bilen på bakketoppen står faktisk stille. Dette er parkering á la finsk fuglefotograf.

onsdag 23. juni 2010

Mot mørkere tider



Man må reke oppe hele natta dersom man vil ta bilder i lavt motlys for tida. Slitsomt!

Dermed er det i alle fall en positiv side ved at det går mot mørkere tider.

Flere er jeg heller ikke i stand til å komme på. Men vi har nå en drøy måned til med midnattssol her i Finnmark. Og siden motivene står i kø, blir det liten tid til seriøs blogging.

Jeg har for lengst konstatert at det må bli litt mimring i mørketida i stedet. Nyt sandloen.

torsdag 17. juni 2010

Fyr løs, det er gratis!


Det var utallige fjærmygg i lufta i dag, og jeg håpet å få noen av dem i rett positur sammen med den syngende løvsangeren. Dermed var det bare å fyre løs på den minste mistanke, tidvis på lykke og fromme.

Det tar sin tid å gå igjennom 400 eksponeringer, men det jeg tror nok dette er den morsomste situasjonen. Det er et kraftig utsnitt av bildet og holder så vidt til bruk på nettet, men likevel...

Myggen som får et sultent blikk på seg, så jeg selvsagt ikke underveis i fotgraferingen - den er for liten og rask til det.

Om bildet ikke holder teknisk, er det en påminnelse om at potensialet for blinkskudd er enormt for fuglefotografen som tar insekter med i beregningen. I filmtida ville dagens løvsangerbilder kostet meg omtrent 1200 kroner - jeg ville nok stoppet etter den andre rullen...

mandag 14. juni 2010

Kunsten å ligge lavt


Klikk for større bilde!

Han prøvde seg på en kjapp en, men dama var ikke helt klar. Ingen frø ble sådd denne gangen, men sommeren er ennå ung!

Som faste lesere (finnes dem?) med skarpt blikk har oppdaget:

Jeg har vært ute og ridd min kjepphest igjen.

Man skal være på nivå med fuglene når man tar fuglebilder - ikke se dem ovenfra og ned.

Det gir litt problemer med småfugl i vann, men det finnes løsninger. En vinkelsøker er nyeste tilskudd til utstyrsparken. Nå kan jeg være over kameraet, ikke bak det. Dermed er stativet under vann og kameraet bare noen få centimeter over når jeg fotograferer svømmesniper. Lange støvler og vadebukser blir en stadig viktigere del av fotoutrustningen.

Jeg blir fortsatt ikke helt fornøyd med bildene, selvsagt - hver gang man får ett brukbart bilde, får man ti som antyder hvor fantastisk det kunne blitt om bare alt var sylskarpt og fyrt av i rette hundredel, med lyset i rett vinkel og under perfekte vindforhold...

Men denne paringen satt nå sånn brukbart, og gradasjonen fra blått vann til grønn vegetasjon i bakgrunnen - et resultat av det lave standpunktet - synes jeg hever bildet betraktelig.

tirsdag 8. juni 2010

Lyst, lett, rent



Klikk for større bilder





Yr.no lovte at det skulle klarne opp, men jeg så aldri noe særlig til sola. Litt skuffet over forholdene krabbet jeg ut på sandstranda på Ekkerøy for å gjøre det beste ut av saken.

Det viste seg at lyset var ypperlig til sitt bruk: Med myk belysning og nesten hvit sand fikk vaderportrettene en letthet og renhet som jeg hadde sansen for. Det jeg så på iMacen hjemme var hakket bedre enn jeg hadde forestilt meg underveis.

50 minutter i flat åling på stranda, med lav profil og skarp knekk i nakken, var i grunnen det jeg orket. Men noen kjepphester skal man ha, og en av mine er at man ikke skal fotografere fugl ovenfra og ned. Lavt standpunkt gir en helt annen nærhet i bildene.

Det gir for øvrig vondt i nakken og sand i kameraet også, men såpass får man ofre!

Sandlo, sandløper og myrsnipe. Nikon D300 med 600 mm på blender 4. Hvis du har perfekt kalibrert skjerm, er de lyse tonene fortsatt ørlite mørke - jeg har gardert meg litt...