mandag 31. desember 2012

Godt nytt år!



Nyttårsaften. Da er det vel lov å ta seg en liten pinne?

Takk for det gamle!

Ha en fin fest og et godt nytt år!

mandag 24. desember 2012

Fra fjord og fjære


I dag fikk vi den vakreste julaften formiddag på flere år. Gløden i horisonten gjorde det mulig å tro på teorien om at det faktisk går mot lysere tider.

Med disse ferske bildene fra Varangerfjordens bredder, nærmere bestemt Krampenes øst for Vadsø, ønsker jeg dere en god jul!

Og som en venn skrev i SMS i formiddag: Måtte det stå Nikon på de fleste gavene...





søndag 9. desember 2012

Styggsøt


Se så søt!

Første gang jeg hadde haverten på nært hold, syntes jeg den minte mer om Djevelen selv:




I ettertid har jeg kommet på andre tanker.



Denne flokken demonstrerer godt hvor store forskjeller det er på individene, med store hanner, små hunner og ulike farger.



Et drømmebildet av havert (for meg som overvannsfotograf) viser selen i kamp med måker. Den blir stadig plaget av måkene når den går til overflaten for å spise fangsten, men det skjer helst 100 meter for langt ute. Denne måka så ut til å være fristet, men det endte med at den ikke gadd å prøve seg.


En annen drøm er selvsagt å få dem på kasteplass i snøkov. De kaster på bestemte holmer seint på høsten, i mørke og uvær, og ungene må være landets tøffeste pattedyr.

En jobb for landets tøffeste naturfotograf...






lørdag 1. desember 2012

Spor etter trivelige svensker







De kom visst ikke så langt da de skulle male den lille stua.

Forhåpentlig brukte de tida på noe morsommere.

Jeg tror vi kunne kommet godt overens.

---

Taradalen, nord i Sverige for et par år siden. Som alltid: Trykk for større bilder.

lørdag 3. november 2012

Jeg elsker måker


Klikk for større bilder








Jeg lurer på om du noen gang rakk å møte en som synes måker er som frihetens hvite lys på himmelen?

Uansett, Odd: Takk for alle kloke ord og underfundige betraktninger.


fredag 26. oktober 2012

Ny 1. plass i European Wildlife Photographer of the Year


Ja, hva skal man si?

Det var i alle fall ikke mindre hyggelig enn i fjor å gå på scenen under den internasjonale naturfotofestivalen i Lünen for å ta imot heder, ære og 1. pris for et naturbilde.

Denne gang i klassen for kreative bilder - eller Atelier Natur, som de kaller den.

Da jeg vant 1. pris i samme konkurranse i fjor, var det med et bilde fra Island. Heldigvis var motivet fra mitt kjære hjemlige Varanger i år.

Bildet er et av de aller siste jeg tok i løpet av seks dager på Hornøya i mars. Lomviene har en glitrende sjø som bakgrunn, og jeg stilte fokus rett bak dem for å få de lett utflytende konturene.

Fuglene fløy til og fra, og jeg forsøkte å kombinere sittende fugler med vinger og andre kroppsdeler fra dem som lettet og landet.

Dette traff best av dem alle – og det er faktisk ikke beskåret en eneste piksel!

(Du kan selvsagt kalle det flaks, men det handler mest om å ta så mange eksponeringer at du får til det du ønsker deg.)

Jeg var ikke den eneste nordmannen på premielista.

Lars Andreas Dybvik tok 1. plass i kategorien landskap.

Ole-Jørgen Liodden tok en andreplass (isbjørn) og en hederlig omtale (for et pingvinbilde han tok første gang han prøvde undervanshus!).

Audun Rikardsen tok en andreplass i klassen menneske og naur.

Selv om Orsolya Haarberg offisielt figurerer som ungarer i konkurransen, velger vi å anse henne som en del av det norske naturfotolandslaget. Hun fikk en hederlige omtale.

Dag Røttereng fikk det samme (med et bilde tatt fra bilen mens Lars Andreas kjørte), men han er ikke her.

Erlend Haarberg presenterer islandsbilder på helgas festival, så han fikk være med på lagbildet.

Det er de tyske naturfotografenes forening GDT som arangerer konkurransen. Den mottok 12.500 bilder fra 900 fotografer i 27 land, så vi synes det er i alle fall litt prestisje i å nå opp...


torsdag 4. oktober 2012

Det styggvakre



Vi lyver om høsten.

På bildene våre er den enten frisk og fargesprakende, eller dekket av lekker rimfrost.

Vi tar sjelden bilder av det siste forfallet. Det råtne, rotete, slimete og mugne; natur på vei mot undergang og død.

I dag var det bare de mest iherdige skuddene som stakk sine grønne hoder opp i et håpløst forsøk på å hente enda litt mer energi fra sola.


søndag 23. september 2012

Tre minutter for seint







– Spekkhogger i fjorden! 15 stykker, kanskje 20, de hopper og spretter!

Morten hadde kastet seg på telefonen før han fikk sett skikkelig på hvalene selv. Likevel var jeg tre minutter for seint til showet: Flokken lekte rett ved land da jeg parkerte bilen, og trakk utover etter sildestimen da jeg kom løpende.

I stedet for dramatiske bilder på kloss hold ble det litt annerledes stemningsbiler av fjorden i solnedgangslys.

Fire etternølere strøk langs land idet de satte fart etter resten av flokken, men bare en av dem tok seg tid til et lite sprett foran kamera.

Ikke var det spekkhoggere heller, forresten. Dette er springar – antakelig kvitnos. (Springar-navnet brukes også om den nære slektningen kvitskjeving.) De tilhører delfinfamilien alle sammen, så pytt.

Opplevelsen var uansett fantastisk, og kjentfolk som tipser først og sjekker etterpå viser bare at de har skjønt poenget: Er det et show på gang i naturen, har man ingen tid å miste.

Oppdatering: Har sjekket faglitteraturen, og det er ingen tvil om at dette er kvitnos. Det lyse feltet på ryggen, bak ryggfinnen, er et godt kjennetegn - se det nederste bildet.






torsdag 20. september 2012

Flott majestet – men dårlig dressert


Flodørnen – og så kjent som African fish eagle – tilhører samme slekt som vår egen havørn, og er en karakterart langs mange afrikanske vassdrag.

Disse bildene er tatt i Chobe nasjonalpark i november i fjor.

Mange av disse ørnene var ganske sky, og Chobe mangler dessverre en ørnemester av Ole Martin Dahles kaliber, så det var vrient å fange dem idet de stupte etter fisk. Vi så bare én jakt på nært hold – et lynraskt og mislykket utfall som neppe noen av oss fikk helt i fokus.  Den ristet seg fint da den satt på land rett etterpå, det var jo en trøst:





Jeg ser ikke bort fra at Flatangers verdensberømte Eagle Man tar utfordringen på strak arm og drar sørover til Botswana for litt ørnedressur, men det er absolutt verd å dra til våtmarkene i Chobe allerede nå.




fredag 14. september 2012

På randen av utryddelse – og tilbake



Er det mulig å redde svartparadismonarken?

Hannen med den lange halen er en av de største attraksjonene for fuglekikkere som drar til Seychellene, og arten står på den internasjonale rødlista som kritisk truet.

For noen år siden så det riktig dårlig ut. Det var bare 50-60 individer igjen på La Digue – den eneste øya hvor den hekket – i 1991.

Da ble det omsider opprettet et reservat for svartparadismonarken. Det skjedde først etter at store deler av hekkeområdene var ødelagt av turisme, utbygging og sykdom på trærne.

Samtidig ble innbyggerne oppfordret til å beskytte arten, som så langt hadde vært mest elsket blant guttunger med sprettert.

Heldigvis: Tiltakene hjalp, og bestanden ble firedoblet på et tiår. 23 fugler ble flyttet til den rovdyrfrie øya Denise i 2008, og der fikk de unger på vingene allerede året etter.




I tillegg har fuglene til en viss grad vennet seg til å hekke nærmere bebyggelse, og til å ta i bruk flere arter av trær for reirbygging. (Opprinnelig ville de bare bo i takamaka- og badamier-trær.)

Nå håper Birdlife International at svartparadismonarken – Seychelles paradise flycatcher – kan nedgraderes til kategorien sterkt truet om fem år. I så fall vil disse bildene av et par som bygger reir i reservatet på La Digue bli litt mindre eksklusive.

Det ville glede meg!




onsdag 5. september 2012

Kåte netter i Trøndelag







Jeg er vant til at det er stille på leik.

Brushanene mine er nesten helt tause, og du hører i beste fall bare et lavmælt grynt fra dem av og til, helst hvis de blir skremt opp.

Da er det noe annet med dobbeltbekkasin!

Jeg hadde aldri sett arten før da jeg dro på leik i Nord-Trøndelag i juni.  Jeg hadde selvsagt sett video og hørt opptak av lyden, men den avsindige konserten de vartet opp med overgikk de villeste forventninger. Tidvis barket de sammen i slagsmål også, skjønt spesielt blodig var det aldri.

Vi klarte ikke å telle hvor mange hanner som spilte på myra og i vierkrattene.

20? Minst.

30? Ikke usannsynlig.

40? Høres helt vilt ut, selvsagt, men det var vilt, så det skulle ikke forundre meg.

Terje Kolaas, som har guidet folk til leiken i årevis, hadde knapt opplevd maken til livat natt som den vi opplevde mellom 11. og 12. juni.*

Natta etter var det roligere, men fortsatt var det en stor og eksotisk opplevelse å ha vårkåte bekkasiner løpende rundt kamuflasjeteltet.

Jeg har spart noen bilder som jeg kommer tilbake til i løpet av vinteren – som en liten påminnelse, slik at du husker å sette av tid i kalenderen og bestille tur hos Terje. Sesongen varer fram til sankthans, og fotolyset blir jo bare bedre utover.






*) Jeg er strengt tatt litt usikker på om Terje da snakket kun om dobbeltbekkasin-netter, eller om han inkluderte all slags nattlige opplevelser, så jeg tar et forbehold om at enkelte trønderske festligheter eller amorøse opplevelser kan ha overgått bekkasinene. Men neppe med noen klar margin.

fredag 20. juli 2012

Sommer på Hornøya






Før jeg drar ut til Hornøya, innbiller jeg meg gjerne at jeg skal ut for å ta bilder. Men når jeg sitter der i mylderet av fugl, kjenner jeg fort hva den egentlige motivasjonen var. En dag her ute er vellykket uansett – helt uavhengig av hva jeg får på brikka.

Som så ofte før: Jeg fikk ingen av bildene jeg hadde planlagt, men det ble et par brukbare likevel.