torsdag 12. august 2010

Fjellfugl til havs



Klikk for større bilder

Det er selvsagt ganske meningsløst å forlate Varanger om sommeren. Men samtidig er det fristende å se seg om i landet og hilse på gamle venner, og da er det fint at noen av dem befinner seg på idyller som øygruppa Meløyvær i Troms.

Mange av øyene nordpå har en eksotisk fauna: Her hekker måker og terner side om side med lirypa - en art som ellers regnes som fjellets fugl i folks bevissthet. På Meløyvær er det svartbaken som er rypekyllingenes verste fiende.



Vi har riktignok ryper ned mot fjæra hjemme i Vadsø også, men der er det høyfjellsvegetasjon hele veien; da passer det liksom bedre med ryper. På øyene i Andfjorden (som er et sund og ikke en fjord, de har vel litt tungt for det i Troms) er det frodige stauder og høye trær, så rypa framstår som herlig malplassert for en vestfolding i Finnmark.

Dessuten er det hyggelig med stærflokker!



Jeg snekret kasser til disse hissigproppene som liten, og drømte om å ta blinkskudd av dem når de kranglet om nedfallsfrukt i hagen om høsten. Så langt kom jeg aldri. I Vadsø ser jeg dem bare helt unntaksvis. Men da en flokk på Meløyvær kom flyvende inn i lyset fra sola klokka to om natta, var det et hyggelig gjensyn med en gammel kjenning.




Jeg våknet tidlig neste morgen og serverte noen leverbiter til ternene mens det ennå var stille og klart vann de kunne speile seg i. Men sola var allerede kommet litt høyt: Lyset ble i hardeste laget, og nesten alle bildene led av harde slagskygger. Pytt, pytt. Slike bilder er jo skikkelige kisjeer uansett. ;-)



Vertskapet på Meløyvær feiget for øvrig ut og mente det var for dårlig vær den helgen (se bildebevis) til å sette kveitevad. Etter at vi dro har de sendt oss MMS-bilder av den ene kveita feitere den andre, samt av herlige kveiteretter. Det beviser vel bare at menneskets ondskap ikke kjenner noen grenser.

tirsdag 3. august 2010

Museår og rovfugltopp



Klikk for større bilder.

Aldri før har jeg sett så mye fjellvåk langs Varangerfjorden som i år.

De hekker i omtrent hver eneste bergvegg, og mange har tatt til takke med å bygge reir i trærne. Ett av parene har dessverre fortrengt dvergfalken fra et av dens faste kråkereir i Nesseby, men ellers er rovfuglinvasjonen en sann fest!

Det er en fryd å stille kikkerten - eller aller helst teleskopet - på en fjellvåk som jakter. Ørsmå justeringer av et par vingefjær er alt som skal til; så står den stille på luftstrømmen mens skarpe øyne gransker marka for mus.

Da jeg tok disse bildene, merket jeg raskt hvordan fjellvåken bruke vinden. På natta - i det fineste fotolyset - var den som snarest innom reiret en eneste gang. Men rett før klokka 9 kom det en fin bris, og i løpet av en halvtime var foreldrene innom med seks mus til sultne unger.





Om våren får vi raskt en indikasjoen på om det er noe særlig smågnagere i naturen. Fjellvåken kommer nordover, men drar snart videre om det er lite mat. For to år siden visste jeg om en eneste hekking i Varanger, i fjor var tallet null.

I år var det tydelig at noe stort var på gang, og gnagerbestanden ser ikke ut til å kollapse så langt, i alle fall.

Det var vanvittige mengder lemen i Øst-Finnmark i 2007, men i år har gnagertoppen artet seg helt annerledes. Gnagerne - markmus og/eller fjellrotte, du må ha dem i handa for å identifisere dem sikkert - er åpenbart konsentrert langs fjorden. Inne på fjellet er det langt mellom fjellvåkene, og jeg har kjørt over hele Ifjordfjellet uten å se en eneste.

En av ungene på bildet er seinere merket med GPS-sender av Tomas Aarvak fra NOF. Med noen dagers mellomrom blir posisjonen dens registrert, og dermed får vi kanskje vite litt mer om hvor "våre" fjellvåker drar når de ikke finner mat nok til å hekke i Varanger.

Oppdatering: Fjellrotte heter nå fjellmarkmus.




Om bildene: De er tatt i godt og varmt vær, etter at ungene er store nok til å holde varmen ved egen hjelp. Jeg har brukt en fjernstyringsenhet for modellfly, forsynt med en enkel bryter, til å utløse et kamera på en berghylle åtte meter fra reiret. (Bryteren røk den første natta, akkurat idet begge foreldrene landet samtidig med hver sin mus. Jeg fikk rikelig anledning til å bruke noen av de ordene jeg har lært i Finnmark.) I tillegg har jeg fotografert med 600-millimeteren fra et kamuflasjetelt som er flyttet gradvis nærmere reiret. Bildet av den flyvende fjellvåken øverst er fra en annen lokalitet.