fredag 24. juni 2011

Hanekamp



KLIKK FOR STØRRE BILDER

Tredje og foreløpig siste post fra fem netter på brushaneleiken. Den første er her, den andre her.





mandag 20. juni 2011

Bukke, nikke, neie: Brushanens ritualer



KLIKK FOR STØRRE BILDER














Å joda, de kan slåss så fjærene fyker.

Men i likhet med dyr flest har brushanene skjønt at det er lurt å måle rivalene opp og ned i noen innledende ritualer. Det koster for mye krefter om du hele tiden skal banke skiten ut av alle du tror er mindre enn deg.

Dessuten er det risikabelt: Spjælingen du vil gruse kan jo være en sleip jævel med skitne triks og lang kamperfaring!

Derfor er brushaneleiken en lang oppvisnig i flaksing, nikking, løping, dansing og hakking.

Det kan gå en time eller to uten noe særlig liv på leiken, helt til en høne eller to flyr over valen. Da strekker hanene hals og flakser som gale for å lokke hønene ned til sitt revir.

Vel nede er høna gjerne omhyggelig uinteressert. Hun pusser fjærdrakta, glaner ut i lufta og ser ut til å være alt annet enn kåt og nøden.

Hanene sprer vingene og bukker for henne, eller de stiller seg front mot front mot sin kompanjong og gjør seg flotte.

Det siste trenger kanskje en forklaring: Det er to typer hanner hos brushanene, de dominerende mørke og de mer underdanige lyse; de danner en slags duo som samarbeide om å trekke damer. (Dette med flere typer hanner er ellers bare kjent fra vekselparadismonarken på Madagaskar. Det har selvsagt sin egen fagterm: stabil genetisk polymorfisme.)

Ellers er det ikke godt å se hva som til enhver tid trigger galskapen hos hanene. Høna har tydeligvis noen dempende signaler på lur, for av og til kan både hun og beilerne putte nebbet under vingen og ta livet med ro en stund.

Men plutselig er det på'n igjen, med brutale slagsmål om nødvendig. Fortsettelse følger!

fredag 10. juni 2011

Hvem har stjålet rovfuglene mine?





Det kryr av smågnagere i Finnmark for tida. Så hvor i all verden blir det av fjellvåken og jordugla?

Mengden av musespor på ettervinteren lovet godt for denne sommeren. Ikke for hageeierne, selvsagt, de gråt sine bitre tårer da snøen forsvant og hærverket kom til syne, men for oss som liker rovfugl og rovdyr.

I påsken hadde jeg gleden av å følge med Statens Naturoppsyn på jobb for å se etter fjellrev. Det var aktivitet ved en rekke hi inne på Varangerhalvøya, og kanskje blir det yngling på fem av dem, spådde oppsynsfolkene.

Normalt har vi storinnrykk av fjellvåk langs Varangerfjorden i mai. I dårlige smågnagerår drar de snart videre, men i gode år hekker de i hopetall. Det skjedde i fjor. I år er det enda mer fjellmarkmus, og jeg skulle personlig klart å fostre opp flere fjellvåkkull ved å fange mus med bare nevene. Men fjellvåken selv uteblir, og jeg har sett bare noen få individer.

Det samme er tilfelle med jordugla. Den er en karakterart i Varanger fra tidlig i mai, men jeg så ikke min første før sist natt. Da så jeg rett nok tre samtidig, men flere par burde vært etablert langs fjorden her for lengst.

Så hva har skjedd? Har musejegerne passert Hardangervidda eller Sylane på sin vei nordover og funnet ut at det simpelthen ikke kan bli bedre? Har dere digre flokker av fjellvåk som har funnet sitt paradis på Børgefjell, og kryr det av jordugle på Helgelandskysten?

Jeg håper bloggleserne kan kaste lys over mysteriet. I mellomtida trøster jeg meg med at vi i det minste har hekkende haukugle i Varanger. Bildene er tatt denne uka. Fjellreven solte seg på hiet første påskedag.



søndag 5. juni 2011

«Endless forms most beautiful...»



KLIKK FOR STØRRE BILDER

Lyst døgnet rundt, kåthet og galskap over alt. Juninettene i Varanger frister naturelskeren til å snu døgnet på hodet og la seg hemningsløst beruse. For eksempel på brushaneleik.

Brushanene kombinerere voldsomme kamper med pussige rituelle positurer. Det skal jeg komme tilbake til på bloggen litt seinere, men først et lite portrettgalleri. På det meste har jeg hatt 24 brushaner på leiken i år, og det er et herlig syn - for ingen av dem er jo like.

Tolv av brushanene mine pluss en høne er portrettert her - ikke alle like spennende rent fotografisk, men modellene i seg selv er da strålende nok?

Jeg synes faktisk høna er vakker på sin diskrete måte også.

(Og sitatet i tittelen drar du vel kjensel på? Hint: Klassikeren over alle, utgitt i 1859.)



















torsdag 2. juni 2011

Småfugl i flukt



Klikk for større bilder

Av og til ser man folk sukke over at det arrangeres fotokonkurranser, som om fotografering var en idrett. Da en av debattantene på www.foto.no ikke skjønte hangen til å sammenligne bilder med sportsprestasjoner, repliserte jeg følgende:

"Fotografier er ofte sportspretasjoner - bygget på utholdenhet, konsentrasjon og en del annet som er vesentlig i mange idretter."

Noe av det jeg tenkte på var bilder av småfugl i flukt. Småfugl har oftest en mye mer uforutsigbar fluktbane enn for eksempel måker som seiler rolig av sted. I tillegg er de så små at du ofte må ut med de største og tyngste teleobjektivene. Oppgaven blir slitsom og frustrerende, men desto morsommere er det når man av og til lykkes.

Heipiplerka på Ekkerøy (øverst) gikk på vingene og hang på vinden noen fattige sekunder, akkurat nok til at jeg fikk tatt tre-fire bilder. På ett av dem var vingene i brukbar stilling. Det du ser her er faktisk ikke beskåret så mye som en piksel i ettertid!



Tårnseilerne på Klåstadkilen jaktet nokså lavt sist fredag, men gjorde selvsagt sine sedvanlig krappe kast etter insekter. Dette var det nærmeste jeg kom før sola gikk bak en sky. Halve bildet er skåret bort i ettertid.

På Jeløya ved Moss hadde noen linerler funnet sitt paradis på en gressplen. Dessverre fikk jeg bare noen minutter med dem før jeg måtte reise videre, men et par halvskarpe skisser er likevel så løfterike at jeg legger dem ut. Legg merke til hvordan linerla beholder en flue i nebbet mens den gaper for å fange nummer to. Imponerende!