mandag 1. november 2010

Uskarpt. Så da er det vel kunst?



Klikk for større bilder.










Det har vært mye snakk om personlig naturfotografi de siste årene: En bevegelse bort fra den rene avbildningen og over mot en mer subjektiv tolkning av naturen som omgir oss.

Og jeg spyr.

Ikke fordi jeg er imot kreativitet, nyskapning og gåtefulle bilder - tvert imot! - men fordi jeg har problemer med den selvgode retorikken som omgir en del av disse forsøkene.

For det første gir den ofte inntrykk av at denne personlige tilnærmingen er noe nytt, og at traust dokumentasjon har vært enerådende hittil. Det er selvsagt ikke riktig. Jeg vokste opp med Jørn Bøhmer Olsen og Rolf Sørensen som mine fotografiske helter på 80-tallet, og selv de sto på skuldrene til kjemper. Ernst Haas hadde for eksempel utforsket bevegelser på lange lukkertider siden 1950-tallet. Dokumentasjon og mer subjektiv og eksperimentell naturfoto har levd side om side siden lenge før jeg ble født.

For det andre har noen av dem som påberoper seg en «personlig» tilnærming langt på vei etablert et nytt sett med klisjeer. Hvis bildet er undereksponert, uskarpt og med fargestikk, og hovedmotivet er plassert langt ute i kanten - gjerne kuttet av - er det automatisk mer «personlig» enn et teknisk OK bilde der hele fuglen eller dyret får være med?

Give me a break.

Mekaniske og maniske regelbrudd er ikke det samme som personlighet! (Det er eventuelt en personlighetsforstyrrelse. ;-)

Selv synes jeg blant annet det er interessant å leke med bevegelsesuskarphet - der motivet, kameraet eller begge får bevege seg i løpet av lange lukkertider. Noen ganger blir det interessant, andre ganger klisjefylt og søtladent vakkert, uten at jeg alltid får meg til å mislike resultatet av den grunn. (Jeg skjemmes som kjent bare sånn passe over å være en uforbederlig naturromantiker.)

Men om bildene fortjener å kalles «personlige» (hvis man først skal bruke et begrep rotfestet i den romantiske kunstnermyten), det avhenger av om de kommuniserer noe spesielt til betrakteren; om de gir en fornemmelse av noe nytt, uvant, inspirerende, interessant, skremmende, tankevekkende...

De fleste av oss er nok best tjent med å vedgå at vi sjelden finner opp kruttet, i stedet for å tilsløre åpenbare fakta med tynn retorikk.

(Blant bildene til denne bloggposten er det ett jeg ikke liker spesielt godt selv. Jeg synes det er litt billig effektmakeri. Du kan gjette hvilket, om du vil, og jeg lover å ikke bli fornærmet om du bommer og stempler min favoritt som et makkverk. Eller alle, for den del.)