
Sjeldent motiv, røtent bilde. Takk skal dere faen meg ha, Finland! (Forklaring følger.)
– Hva synes du om folk fra Finland?
Teknisk sett var det et åpent spørsmål, men min følgesvenn hadde åpenbart en spesiell grunn til å stille det.
Dagen før hadde han kommet over en flokk på 1200 polarsniper. Foran dem kravlet en finne med videokamera. Britisk dannelse tilsa at vår venn holdt god avstand for ikke å ødelegge for ham som tross alt kom først.
Snart gjorde finnen tegn til å pakke sammen utstyret, og briten var glad for at det var hans tur. Men den gang ei:
Finnen valgte like godt å skremme hele flokken på flukt – åpenbart for å hindre en konkurrent i å få gode bilder.
Jeg mumlet noe om nasjonale stereotypier og ikke å skjære alle over en kam, men måtte bare innrømme at jeg hadde et par finskehistorier fra i fjor:
Ved Skallelv gikk det en fantastisk gåseflokk, med noe så uvanlig som fire arter samlet: Grågås, sædgås, kortnebbgås og tundragås.
To finner i folkevogn hadde allerede stukket 600-millimeterne ut av bilvinduet, så jeg ventet høflig med å kjøre helt inn på skuddhold; de skulle få sikre seg noen bilder før jeg risikerte å skremme gjessene.
Mens jeg kastet to raske blikk på lappspovene i fjæra, hørte jeg raskt stigende kakling. Finnene hadde gått ut av bilen og skremt opp hele gåseflokken for å få fluktbilder. Selv fikk jeg et heller tvilsomt resultat, uforberedt som jeg var.
Jeg bestemte meg for ikke å la to tullinger ødelegge ryktet til en hel nasjon. Men det gikk bar et par dager før et finsk fuglekikkerpar fant det for godt å rigge opp teleskopet rett på utsiden av kamuflasjen min - selv om objektivet stakk ut av gluggen og viste enhver idiot hva jeg drev med. Alt av fugl ble naturligvis skremt vekk fra fjæra, med unntak av en enslig fjæreplytt.
Den klarte gubben å ta et bilde av, i skarpt sidelys og på 15 meters hold. (Normale fotografer åler inn på fem-seks, om de har litt peil.) Han signaliserte i triumf til kona. Hun var like dårlig i engelsk som finner flest, så de velvalgte sarkasmene jeg lot hagle over henne da jeg gikk var nok bare mentalhygiene for meg selv.
I år så jeg at man ikke trenger å være finsk for å være idiot.
På brushaneleik for et par uker siden opplevde vi at to franskmenn sperret av et større område ved å bardunere kamuflasjene sine for en orkan av Narve-dimensjoner. Så gikk de tidlig til sengs...
Sola gikk sin gang, og vi andre flyttet stadig kamuflasjen en meter eller to i halvsirkel rundt leiken for å beholde en fornuftig vinkel på lyset. (Selvbærende kamuflasje av Doghouse-typen kan flyttes varsomt mens man er inne i dem, uten at fugler flest lar seg skremme.)

Franske tekstiler erstatter norsk natur, mens franske fotografer snorker og de norske banner.
Resultatet utpå morgenkvisten var selvsagt at tomme franske kamuflasjer, satt opp til ingen nytte, kom i bakgrunnen for brushanene våre. Vi fantaserte om ulike tiltak – på skalaen fra balltre med spiker, via tennvæske og fyrstikker til høflig vekking med krav om umiddelbar flytting av kamuflasjen. Men uansett ville resultatet være at leiken var spolert for resten av natta.
Den endelige løsningen var nærmere ennn vi ante. Den kom på fire hjul. Audien stoppet ikke på parkeringspassen, men fortsatte ufortrødent ut i terrenget og fram til kamuflasjen vår. Vi likte ikke helt måten den nyankomne krevde Lebensraum på, men det var historisk sus over den, det skal han ha!
Mens spillende brushaner skvatt til alle kanter, la tyskeren ut om teltene som ville ødelegge bakgrunnen for bildene hans. Vi gjorde ham høflig oppmerksom på at vi burde være utenfor mistanke, ettersom vi faktisk var rammet av problemet med full tyngde, og at han dessuten kjørte ulovlig i terrenget.
Akkurat da ramlet en (antakelig døvblind) brushøne innom leiken, selvsagt med kåte haner på slep, og dermed øynet vi en siste sjanse til noen blinkskudd. Men Adolf viste ingen interesse for å dempe agitasjonen, og brått var moroa over for den natta.

EU-alliansen slår leir.
Minutter seinere var de snorkende amatørene vekket, og en tysk-fransk koalisjon var i gang med anleggsarbeidene på sørsida av leiken; den var selvsagt tømt for alt liv. Harde slag mot teltplugger som ble drevet i bakken ga gjenlyd i dalen, mens tre norske fotografer trakk seg slukøret tilbake.
Noen dager seinere lå en kamerat i kamuflasje på samme leik, og opplevde at selvsamme Adolf satte opp kamuflasjen sin rett foran ham...
Uka etter var det min tur til å treffe på tyskeren igjen.
- Det er lite liv på leiken nå. De spilte helt fram til 20. juni i fjor. Kanskje de er blitt for mye forstyrret, undret han uskyldsblått.
Ja, kanskje det.
Men akkurat idet det begynte å jevne seg ut i nasjonskampen for idioter, tok våre naboer i øst et siste poeng:
Kariel i forrige uke. To lysende rørleggersprekker nedi bakken viser hvordan finnene sniker seg innpå en tyvjo. Bilen har de satt fra seg i veibanen.
I 80-sonen.
På en bakketopp.
Og i en sving!
Fortsatt er det tynt statistisk grunnlag for en konklusjon, selvsagt. Men man er jo fristet.

Bilen på bakketoppen står faktisk stille. Dette er parkering á la finsk fuglefotograf.