Bestefarlukta

Av Jakob Arvola

Jeg hadde en boks tjære stående noen år mens jeg bodde i Vadsø. Det hendte jeg vippet opp lokket med et skrujern, stakk nesen ned mot den seige, mørke massen og reiste bakover mot blåfrosne morgentimer. 1972? 1973?

Spissa, kalte han den, den lille robåten som han skjøv ut av støa i slike morgentimer. Han var tidlig oppe, så tidlig at lyset knapt hadde rukket å feste seg til østhimmelen. Det var værmelding på radioen, viktige og korthugde ord fra Meteorologisk i Tromsø, svak vind tre meter per sekund, økende bygeaktivitet mot kvelden, god sikt i nedbør.

Jeg måtte ta i et tak, han lot som om jeg gjorde et karstykke, selv om det var han som la tyngde mot robåten og fikk den på kjøl roste han meg alltid: «Du er sterk! Å hiv, å ta i!» Noen ganger var det fjæra sjø, da måtte vi skyve spissa adskillige meter gjennom fin sand med tangklaser og småstein. Dersom det var i 1972 var jeg fem år, og var det i 1973 var jeg et helt år eldre, sterkere da, en ekte kar med tjærelukt på nevene, for han var nøye, bestefar: Spissa var alltid tjærebredd og klar, det skulle aldri komme en dråpe vann inn i treverket. «Spissa kan være redningen, gutt.»

Vi rodde opp mot sida av sjarken, han entret dekket med en vant fiskers letthet: «Sitt i ro, gutt, skal bare slå knop, sånn ja, kom igjen, bestefar skal løfte. Å hiv, å ta i!» Kaldt var det på fingrene, mørkt var det i styrhuset. En motor startet med nølende host, fant en dunkende rytme, og spissa lå fortøyd i hekken, seilte sin egen sjø bak oss der han satte kurs mot juksagrunna.

Det er mulig at det i dag er en overdrivelse, men slik det har festet seg husker jeg at han alltid hadde julebrød med som niste. Store, søte skiver med rosinfylt julebrød som vi åt karslig ute på feltet. Eller, feltet og feltet: Det var nok bare en halvtimes gange ute i fjordmunningen, men nok til å kjenne rullingen. Uten meg om bord dro han nok lengre ut, der han uforstyrret kunne hive fangsten i kassene og sette kursen mot land når det var fullt. Men disse morgenene ville han skissere opp et liv, gi meg et alternativ, et innblikk. Vi dro alltid til land mens det fortsatt var god sikt i nedbør.

Jeg så det samme da jeg et trettitalls år senere vippet opp boksen med tjære som jeg ser av bildet ditt i dag: En bestefar som gjorde sitt beste, og det var sannelig godt nok. Bestefar gikk bort i 1975, og det er slike historier som dette han etterlater seg: En bestefars vilje til å gi avkall på en god dags fortjeneste, bare for å gi meg et innblikk i arbeidsfolks liv en blå morgentime.


<<<<>>>>>



Jeg har invitert Jakob Arvola – framifrå blogger, tidligere kollega i NRK Finnmark og nå frilanser i Stockholm – om å assosiere rundt noen av mine bilder. Kanskje kommer det mer. Takk skal du ha, Jakob!

Stang ut i ørneskjulet

Ti timer i skjulet, men ingen virkelig gode ørnebilder...

Heldigvis er det ikke så lett å hente seg blinkskudd; da ville noe av moroa vært borte.

Men når man har kjørt langt, ventet lenge og betalt noen kroner, er det jo hyggelig om ørna stikker nedom åtet. Særlig når fotografen som satt der dagen før visstnok hadde tre ørner nede, to av dem samtidig...

Først på slutten av dagen var den unge ørna som snarest nede og nappet i reven i noen sekunder, før den satt seg i toppen av furua igjen.

At den ikke var lei!

Den satt der i en time og tjue minutter om formiddagen, før den stakk av. 70 ravner var visst ikke nok til å vekke den rette kombinasjonen av misunnelse og trygghet.

Tåka kom og gikk, og snøen dalte ned store deler av dagen. Noen av ravnebildene ble muligens OK - jeg kommer tilbake med mer om de holder mål.

Og for første gang på bloggen: Jeg prøver meg med en video. (Får dessverre ikke til ålegge den inn i en fornuftig størrelse, og tar gjerne imot tips.) Legg merke til hvordan den ene ravnen ser ut til å ville muntre opp maken sin. Herlige fugler!




PS: Skjulet er i Dalen i Telemark, altså en grei kjøretur for folk flest her i landet, og du kan ringe Jostein på 900 65 976 hvis du vil prøve deg. Jeg anbefaler skikkelige dekk på bilen oppi brattlendet, selv om Jostein har slepetau og er helt ekstremt kjempegrei ;-)

Premien for en mørketid

Klikk for større bilder



Det røyner på nå. Jeg innrømmer det. Sola har jo ikke vært her på snart to måneder.

Noen vintre kommer jeg litt i ulage, og dette er en slik vinter. Vrangsøvd*, dorsk og ineffektiv surrer jeg rundt og lurer på når sjefen skal konfrontere meg med min udugelighet. Følger de overhodet ikke med der i ledelsen?

Men det kommer selvsagt bedre tider. Fantastiske tider!

Månedene med midnattssol er nemlig ubetalelige. Da snur jeg døgnet om jeg kan, rangler rundt når været er bra, og lar meg hemningsløst beruse av den hektiske sommeren i sub-arktis. Det er premien for en lett mørketidsdepresjon, og tanken på alt vi har i vente gjør det lettere å holde ut de siste par januarukene mens vi venter på sola.

Et av de gode minnene fra sist sommer ser du her. Svaneparet hadde landet på en dam i Komagdalen, og jeg kunne kravle langs en senkning i terrenget og nesten fram til bredden.

Da sa de klart ifra om at jeg var avslørt. Men pussig nok roet de seg; det så ut til at nysgjerrigheten tok overhånd, deretter likegyldigheten. De fortsatte å beite, svømte mot meg til nærmeste bredd og begynte å stelle fjærene.




Et hundretall bilder seinere fortsatte jeg mot brushaneleiken jeg egentlig hadde dratt ut for å fotografere.

På vei utover langs fjorden hadde jeg latt meg sjarmere av en søye med lam som fikk gylne omriss i midnattssola.



For fotografen er det fordel å ha midnattssola rett mot seg eller inn fra siden; en lav sol i ryggen gir litt flatere preg i bildene. Skjønt det er ikke verre enn at man spanderer noen eksponeringer på en hare som insisterer.



*) Vrangsøvd er for øvrig mitt soleklare favorittord fra finnmarksdialekten; vi hadde ingen konsise og malende ord for jetlagged der jeg vokste opp.

Oppskriften på et godt nytt år

Nytt år, nye muligheter!

Men det hjelper ikke å tro at 2011 blir bra sånn uten videre. Man må selvsagt ta en beslutning, anstrenge seg litt, ha noen mål:

Det jeg ikke fikk til i fjor, skal jeg gjøre bedre i år.

Jeg bruker ikke å loggføre mine nederlag, så det er vel en fare for at jeg gjentar mange av dem. Men når det gjelder naturbildene har jeg god hjelp fra Mac'en, og på denne dagen passer det godt å dele et lite triks:

I det digitale bildearkivet får alle bilder sine nøkkelord. Til sammen utgjør de en til dels utførlig beskrivelse av motivet, med personer, steder, arter, adferd, vær og så videre, og alt dukker opp på sekundet når man tar et søk.

Bilder som ikke holder mål, blir stort sett slettet nokså raskt. Men noen av dem er dårlige på en god måte - de representerer en idé eller en mulighet jeg vil jobbe videre med.

Disse bildene får sin egen kode i form av nøkkelordet skisse. Når jeg skal minne meg selv på motiver jeg vil jobbe mer med, ligger utkastene lett tilgjengelig. Bildene du ser her, hører alle med i denne kategorien.

Stelleranda som pusser seg har en nydelig positur, men er sørgelig langt unna - utsnittet du ser holder bare til et lite bilde på nettet.



Det samme gjelder ærfuglen: Jeg synes bølgen som omslutter fuglen er helt fantastisk vakker, og bildet ville vært en killer om jeg satt på fornuftig avstand og eksponerte rett. Men jeg vet hvor bølgene bryter på sørvest, og har til og med kjøpt regntrekk til kameraet for at vi begge skal tåle litt venting neste gang været er riktig.



Lomvi som kommer inn for landing er en klassiker. Lyset var vanskelig da jeg var på Hornøya sist, men vi prøver igjen.



Fjæreplyttene som barket sammen var litt tett på, men bildet ligger i arkivet som en påminnelse. Her er det muligheter!



Rødnebbternene var tilbake i fjor etter flere år med lite hekking, og jeg hadde rent glemt hva slags muligheter som ligger ved en ternekolni. Luftkampene kan være utrolig grasiøse, og kommer de tilbake skal jeg sette av noen fine kvelder.

Trur eg...

Jeg ønsker deg et godt nytt år med fine naturopplevelser og blinkskudd!