Tusen delfiner fikk fjorden til å koke

Dette er faen hakke meg det råeste jeg har sett!

Klikk for større bilder

Jeg kjente et stikk av misunnelse da jeg sist fredag fikk høre om flokken med springar som herjer i Varangerfjorden. Svoger Olav så dem et par hundre meter fra land og ringte meg sporenstreks, men jeg lå langflat i fjæra og fotograferte i hylende kuling - og hørte selvsagt ikke mobilen.

Men i dag hadde jeg flaks og fant dem selv. Det var strengt tatt ikke så vanskelig - et område av fjorden på et par hundre meter så ut som en kontinuerlig geysir der de gikk berserk i matfatet!

Etter hvert kom de litt nærmere land og spredde seg ut i et belte som må ha vært flere hundre meter langt og nesten like bredt. Tidvis gikk noen av dem i sirkler, etter alt å dømme for å holde en stim av lodde samlet.

Stort sett kom de såvidt klar av vannet, men innimellom vartet de opp med luftige sprang og lekre roll'er før de plasket ned igjen. Jeg har sett delfiner gjøre imponerende kunster i fangenskap - men å se sånne vanvittige mengder holde show i det fri var et kick av et litt annet kaliber.

Springar er for øvrig lokalnavnet på to delfinarter, kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) og kvitskjeving (Lagenorynchus acutus). Det er den første som er vanligst å se og som jeg har bilder av her. De er temmelig like, og uten bildene hadde jeg vært langt mer usikker på artsbestemmelsen. De blir nærmere 3 meter lange og veier kanskje 275 kg.

Dette var for ørig en helt ny art for meg. Fram til i dag har jeg bare hørt fiskere fortelle om springaren, og det blir vel første og sist gang jeg krysser en pattedyrart i Norge med 1000 individer...

1000?

Ja, jeg har selvsagt ikke telt hver enkelt, men jeg har en viss trening i å grovtelle fugleflokker ved hjelp av blokking (tell et utsnitt av flokken og gang opp), og er i alle fall ikke i tvil om at det var mange hundre.

Jeg hadde gitt mye for båttransport ut til denne flokken, men måtte nøye meg med å ta bildene fra land, like øst for Vadsø sentrum. Fotografisk er dette ikke all verden å skryte av, og to av bildene er kraftige utsnitt, men jeg én ting har jeg bestemt meg for:

Skuffelsen over dårlige eller halvgode bilder skal aldri få ta glansen av strålende naturopplevelser!

Og dette måtte jeg bare dele. Ha kikkerten klar i bilen hvis du kjører langs Varangerfjorden de neste dagene.

Eller, når jeg tenker meg om: Ha kikkerten klar resten av livet.

Folk tror at skarven er svart

Men den som ser etter, finner nydelige nyanser i grønt og bronse.

Fra Hornøya - selvfølgelig. Workshopen i månedsskiftet mars-april er fulltegnet for lengst, men det kommer nye muligheter. Og om sommeren er det en grei sak å komme seg til Hornøya selv om man ikke har satset på overnatting.

Noe av hensikten med å dra dit om våren er selvsagt å få fuglefjellsartene i snø, og det er unektelig litt fascinerende når skarv og stormåker ruger i snøværet. Disse bildene er tatt 4. mai i fjor.

Måneskinn - og bilder på frihånd!

Handheld shooting under the full moon with Nikon D3s - scroll down for summary in English

Helt ærlig: Jeg trodde ikke det var mulig å ta bilder på frihånd i måneskinn.

Men sist torsdag ventet jeg forgjeves på nordlyset, og i et anfall av kjedsomhet begynte jeg å regne litt på hva som skjedde hvis jeg skrudde opp iso-verdien.

Landskapet ble sånn passe stemningsfullt på 10 sekunders eksponering og ISO 1000.

Det skulle bety 1 sekund på ISO 10.000, og bare et tiendedel på ISO 102.400, som er høyeste iso-setting på Nikon D3s.

En mer lyssterk vidvinkel ga meg en blender til, og volià!

Tanken på å dele disse bildene dukket opp først i ettertid, så de bærer preg av nokså måtelige fotografiske ambisjoner, men det får stå sin prøve. (Gå i bloggarkivet mitt hvis du vil sjekke om jeg har noe å fare med ellers.)

De er selvsagt verken kornfrie eller helt detaljerte på en så ekstremt innstilling, men den dagen du står overfor noe litt mer nyhetsverdig enn "fotograf kjeder seg og tar fårete portrett i måneskinn" kommer den høye følsomheten godt med.

Og bare det å kunne fotografere på frihånd i måneskinn er ganske kult i seg selv...

Begge bildene er tatt på blender 2 med en Nikkor 28 mm - snøen på 1/30 sekund, den ubarberte pelshaugen på 1/15.
Ingen støyfjerning, oppskarping eller annen endring - eksportert fra Lightroom med jpeg-kvalitet 50.

-----------

Waiting in vain for the aurora, I got bored and started to figure out what exposure I would get at ISO 102.400 with my Nikon D3s. I was amazed to discover that the full moon gave enough light to allow for handheld shooting with a 28 mm Nikkor at f/2! The snow at 1/30, the slightly moronic-looking photographer (I have no idea who he is) at 1/15.

Admittedly, they are rather grainy and lack detail at such an extreme ISO setting. But it comes in handy when you encounter something more newsworthy - and shooting handheld under the full Moon is kinda cool in itself, don't you think?

No noise reduction, sharpening or other kinds of post-processing. Exported from Lightroom at JPEG quality 50.

These snapshots were not meant to be published, but I decided to share them anyway - check my blog archive if you wonder wether I can take decent pictures, too.

Bli med til fuglefjell i snøfokk - nesten gratis

Her er drømmesjansen for en fuglefotograf: Tre dager på Hornøya i månedskiftet mars–april, med omgivelser og værskifter som kan gi deg unike bilder av noen av de mest ettertraktede artene i Norge.

Workshopen som Bjarne Riesto holder med hjelp av undertegnede fra 31. mars til 3. april er forhåpentlig den første av mange, og i oppstarten har prosjektet fått støtte. Derfor er dette latterlig billig: Tre dager med overnatting, mat og båtturer koster bare 2.900. Du finner mer praktisk informasjon og mulighet for påmelding på Bjarnes blogg her, så jeg vil bare utdype litt om fotomulighetene.

Først om artene:

I Varangerfjorden overvintrer det store mengder av arktiske dykkender - stellerand fra Sibir og praktærfugl fra Svalbard, pluss være hjemlige ærfugler og haveller. Hvis været er brukbart tar vi sikte på å komme tett innpå dem til vanns ved hjelp av RIB.

I selve fuglefjellet finner vi den eneste kolonien med polarlomvi i Norge, ellers lomvi, lunde, alke, toppskarv og krykkjer. På toppen av fjellet er det store mengder gråmåke og svartbak, samt teist ned mot fjæra.





Så om fotomulighetene:

På våren er det enda ikke ferdselsforbud i fjellet, og man kan bevege seg nokså fritt - skjønt glatt fjell og bratte stup setter sine klare begrensninger! Hormonene setter sitt preg på adferden til fuglene, og krykkjene har spektakulære luftkamper på denne tida.

Artene er relativt lite sky, og miljøet er flott, så du kan trygt slå følge ut til Hornøya selv om du ikke disponerer de lengste teleobjektivene.


Og kanskje det beste – været:

Antakelig blir det ganske skiftende på den tiden av året, med snøfokk og vind avløst av stillere perioder - forhåpentlig med sol. Uvær og snø gir et helt annet trøkk i bildene enn det du kan få på sommeren, og snødekket gir deg rene hvite bakgrunner, så selv drevne fuglefjellfotografer har gode muligheter til å ta nye og originale bilder av for eksempel en gjennomfotografert art som lunde. (Disse bildene er tatt helt først i mai, så vi satser på å få mer snø enn du ser her - sjekk bildene Roy Mangersnes tok i april fjor.)

Får vi klarvær, kan vi ta bilder av fuglefjell i nordlys. Hvor mange fotografer har det i arkivet!

Detaljer og påmelding borte hos han Bjarne, som sagt. Vel møtt!

Håper du nyter bildene selv om du ikke har tenkt deg på workshop.