Rekordår for snøugla

Klikk for større bilder


Fjellvandrere, forskere og oppsynsfolk trodde knapt det de så i sommer: Det formelig krydde av snøugle i Finnmark!

Blant naturelskere er det ikke mange fuglearter som står høyere i kurs enn nettopp snøugla. En karismatisk og litt mystisk framtoning er én grunn, den spredte og nokså uforutsigbare forekomsten er en annen. I de fleste år er den helt borte fra norske hekkeområder, og det er ikke registrert kull i Finnmark siden 2007.

Bestanden av snøugle vandrer nemlig hundrevis av mil, og det vi regner som "våre" snøugler oppholder seg nok mer i Russland enn i Norge. Ugler som er radiomerket i Norge trekker langt østover, og tar snarturer til Norge for å sjekke om det er lemen nok til at de bør satse på å hekke her. (Du kan følge reiseruta deres i en rapport hos NINA her.)



Men i fjor høst var det stadig mer smågnagere å se i fjellet, og vi som er opptatt av fjellrev og snøugler begynte å glede oss til denne sommeren. Likevel var det vel ingen som hadde våget å tro på norsk hekkerekord i nyere tid?

NINA-forsker Karl-Otto Jacobsen har samlet hekkefunn av snøugle i Norge i perioden 1968 til 2005, og ingen av disse årene er på høyde med det vi ser i år.

For hold deg fast: Bare i Finnmark er det godt over 20 hekkinger! Nevnte Jacobsen er ennå ikke helt ferdig med å kvalitetssikre dataene, men de endelige tallene er rett rundt hjørnet.

OPPDATERING 26. august: Minst 38, trolig over 40 hekkinger fordelt på sju kommuner i Finnmark og Troms, ifølge NINA.

Jeg hadde gleden av å dokumentere en til da ukjent hekking sammen med Tormod Amundsen og Bjarne Riesto. Det skjedde i den ellers så sorgtunge helga 23.-24. juli, da vi lot terror være terror og strøk til fjells på snøugleleiting.

Først fant vi en hann, deretter så vi hunnen. Da vi fulgte henne i teleskopet, landet hun hos to store unger. Vi var selvsagt i ekstase, ikke minst Tormod, som aldri før hadde sett snøugle - til tross for at han er den klart dyktigste og ivrigste skåderen blant oss.

Mens vi beundret det første kullet noen hundre meter vest for oss, oppdaget Tormod nok en hann et stykke nordover. Jeg fikk ham i teleskopet der han satt med lemen i nebbet, og etter noen sekunder fløy også han bort til to unger!

Eller var det tre?

Vi gikk mot reiret for å telle sikkert, men ungene sprer seg raskt, og vi fant bare en av dem. Vi valgte å forstyrre minst mulig og trakk oss unna mens vi tok noen bilder av de voksne. De holdt seg dessverre på god avstand, men opplevelsen var uansett mye viktigere enn bildene!

Bjarne fant enda tre nye hekkinger noen dager seinere, men det er foreløpig usikkert om disse reirene var kjent for forskerne fra før. (Noen av dem hadde faktisk brukt helikopter under leitingen - det sier litt om hvor godt hvite snøugler synes i terrenget!)

Jeg har fått mange spørsmål denne sommeren fra fotografer og fuglekikkere om snøugle, men av hensyn til både uglene og h*n som tipset meg i første omgang har jeg vært nødt til å holde munn om det jeg vet. Jeg antok det var greit å si hvor i Finnmark vi hadde funnet disse hekkingene, men etter ønske fra Karl-Otto Jacobsen nøyer jeg meg med å si at det var i Finnmark - og at uglene har hekket i flere kommuner her i fylket.

Gapskratt og nesten orgasme

KLIKK FOR STØRRE BILDER


Av og til går naturfotografen rundt som et helt vanlig menneske. Da kan han finne på å dra på festival, for eksempel.

Artister har den fordelen framfor fugler og dyr at de dukker opp på annonserte tidspunkter. Det er ganske deilig til en avveksling.



Ellers er det forbausende mange likheter med fuglefotografering: Du må vente til lyset treffer dem rett og gir et glimt i øyet, de bør helst bruse litt med fjæra eller slå ut med vingene for at du skal få en interessant positur.






I motsetning til fugler er det sjelden aktuelt å fotografere artister mens de parer seg, men gitaristene ser i det minste ut til å nærme seg orgasme av og til.




Men også publikum er fine motiver - særlig når Halvdan Sivertsen får dem til å gi seg hjelpeløst over i krampelatter. Bildet av disse damene er nok det jeg liker best fra årets festival.























Du kjenner kanskje ikke igjen handa til Vidar Busk øverst, men Silje Nergaard, DeLillos, Halvdan Sivertsen og Bjørn Eidsvåg skulle være velkjente for folk flest. Og i den grad Asbjørn Ruud og Geir Sundstøl har lavere kjendisstatus skyldes det i alle fall ikke kompetansen. Trompetist Per Jørgensen briljerer med vokale imprivosasjoner. Den uttrykksfulle kvinnelige vokalisten er Ellen Lohne, som sang Tom Waits-låter med Røhsnes Jazzband, og danske Klezmofobia fyller dansegulvet.