Øsende, pøsende

Klikk for større bilder.


Ingen ville sitte inne en slik kveld!

Vi fylte gater og stier i yr glede over vannet som strømmet ned.

For det var et sjeldent vær til Øst-Finnmark å være. Godt og varmt, nesten helt stille, bare et varsomt og nesten umerkelig drag i lufta; selv en og annen møll og mygg våget seg ut i kveld.

Og så dette kjærlige regnet.

Vi vendte ansiktet mot himmelen og lot oss oversvømme. Noen dråper fant veien under kragen og kilte nedover brystet.

Andre ble fanget av blomstene. Vi kravlet rundt i enga og så hvordan dråpene ble splintret når de traff en ballblom i hodet. Små rester samlet seg og rant ned på undersida; der fanget de hele verden i et speil mens de diskuterte noen sekunder med tyngdekraften. Så slapp de motvillig taket og deiset frydefullt i bakken.



Langs bredden av det vesle tjernet ble det nesten trangt om plassen. Alle ville ligge på magen og se hvordan hver enkelt dundrende dråpe skapte seg sitt eget krater. Men tjernet vant hver gang, det lukket overflaten sin og reiste en funklende bauta over seieren.

For et vær!

For en fest!

Halve byen var ute og koste seg. Vi så på hverandre og lo, og jeg tror kanskje regnet skjulte en og annen gledeståre også. Kjente og ukjente fant sammen i den barnlige gleden over plaskende regn.

Neida. Bare kødda.

Jeg var selvsagt alene i blomsterenga. Bare ett eneste par var ute og gikk på turstien. De trodde først jeg var død der jeg lå foran ballblommen.

Men de var i det minste enige i at været var herlig. Så da er det vel et slags håp for menneskene, tross alt.