Premien for en mørketid

Klikk for større bilder



Det røyner på nå. Jeg innrømmer det. Sola har jo ikke vært her på snart to måneder.

Noen vintre kommer jeg litt i ulage, og dette er en slik vinter. Vrangsøvd*, dorsk og ineffektiv surrer jeg rundt og lurer på når sjefen skal konfrontere meg med min udugelighet. Følger de overhodet ikke med der i ledelsen?

Men det kommer selvsagt bedre tider. Fantastiske tider!

Månedene med midnattssol er nemlig ubetalelige. Da snur jeg døgnet om jeg kan, rangler rundt når været er bra, og lar meg hemningsløst beruse av den hektiske sommeren i sub-arktis. Det er premien for en lett mørketidsdepresjon, og tanken på alt vi har i vente gjør det lettere å holde ut de siste par januarukene mens vi venter på sola.

Et av de gode minnene fra sist sommer ser du her. Svaneparet hadde landet på en dam i Komagdalen, og jeg kunne kravle langs en senkning i terrenget og nesten fram til bredden.

Da sa de klart ifra om at jeg var avslørt. Men pussig nok roet de seg; det så ut til at nysgjerrigheten tok overhånd, deretter likegyldigheten. De fortsatte å beite, svømte mot meg til nærmeste bredd og begynte å stelle fjærene.




Et hundretall bilder seinere fortsatte jeg mot brushaneleiken jeg egentlig hadde dratt ut for å fotografere.

På vei utover langs fjorden hadde jeg latt meg sjarmere av en søye med lam som fikk gylne omriss i midnattssola.



For fotografen er det fordel å ha midnattssola rett mot seg eller inn fra siden; en lav sol i ryggen gir litt flatere preg i bildene. Skjønt det er ikke verre enn at man spanderer noen eksponeringer på en hare som insisterer.



*) Vrangsøvd er for øvrig mitt soleklare favorittord fra finnmarksdialekten; vi hadde ingen konsise og malende ord for jetlagged der jeg vokste opp.