Bestefarlukta

Av Jakob Arvola

Jeg hadde en boks tjære stående noen år mens jeg bodde i Vadsø. Det hendte jeg vippet opp lokket med et skrujern, stakk nesen ned mot den seige, mørke massen og reiste bakover mot blåfrosne morgentimer. 1972? 1973?

Spissa, kalte han den, den lille robåten som han skjøv ut av støa i slike morgentimer. Han var tidlig oppe, så tidlig at lyset knapt hadde rukket å feste seg til østhimmelen. Det var værmelding på radioen, viktige og korthugde ord fra Meteorologisk i Tromsø, svak vind tre meter per sekund, økende bygeaktivitet mot kvelden, god sikt i nedbør.

Jeg måtte ta i et tak, han lot som om jeg gjorde et karstykke, selv om det var han som la tyngde mot robåten og fikk den på kjøl roste han meg alltid: «Du er sterk! Å hiv, å ta i!» Noen ganger var det fjæra sjø, da måtte vi skyve spissa adskillige meter gjennom fin sand med tangklaser og småstein. Dersom det var i 1972 var jeg fem år, og var det i 1973 var jeg et helt år eldre, sterkere da, en ekte kar med tjærelukt på nevene, for han var nøye, bestefar: Spissa var alltid tjærebredd og klar, det skulle aldri komme en dråpe vann inn i treverket. «Spissa kan være redningen, gutt.»

Vi rodde opp mot sida av sjarken, han entret dekket med en vant fiskers letthet: «Sitt i ro, gutt, skal bare slå knop, sånn ja, kom igjen, bestefar skal løfte. Å hiv, å ta i!» Kaldt var det på fingrene, mørkt var det i styrhuset. En motor startet med nølende host, fant en dunkende rytme, og spissa lå fortøyd i hekken, seilte sin egen sjø bak oss der han satte kurs mot juksagrunna.

Det er mulig at det i dag er en overdrivelse, men slik det har festet seg husker jeg at han alltid hadde julebrød med som niste. Store, søte skiver med rosinfylt julebrød som vi åt karslig ute på feltet. Eller, feltet og feltet: Det var nok bare en halvtimes gange ute i fjordmunningen, men nok til å kjenne rullingen. Uten meg om bord dro han nok lengre ut, der han uforstyrret kunne hive fangsten i kassene og sette kursen mot land når det var fullt. Men disse morgenene ville han skissere opp et liv, gi meg et alternativ, et innblikk. Vi dro alltid til land mens det fortsatt var god sikt i nedbør.

Jeg så det samme da jeg et trettitalls år senere vippet opp boksen med tjære som jeg ser av bildet ditt i dag: En bestefar som gjorde sitt beste, og det var sannelig godt nok. Bestefar gikk bort i 1975, og det er slike historier som dette han etterlater seg: En bestefars vilje til å gi avkall på en god dags fortjeneste, bare for å gi meg et innblikk i arbeidsfolks liv en blå morgentime.


<<<<>>>>>



Jeg har invitert Jakob Arvola – framifrå blogger, tidligere kollega i NRK Finnmark og nå frilanser i Stockholm – om å assosiere rundt noen av mine bilder. Kanskje kommer det mer. Takk skal du ha, Jakob!