Småfugl i flukt

Klikk for større bilder

Av og til ser man folk sukke over at det arrangeres fotokonkurranser, som om fotografering var en idrett. Da en av debattantene på www.foto.no ikke skjønte hangen til å sammenligne bilder med sportsprestasjoner, repliserte jeg følgende:

"Fotografier er ofte sportspretasjoner - bygget på utholdenhet, konsentrasjon og en del annet som er vesentlig i mange idretter."

Noe av det jeg tenkte på var bilder av småfugl i flukt. Småfugl har oftest en mye mer uforutsigbar fluktbane enn for eksempel måker som seiler rolig av sted. I tillegg er de så små at du ofte må ut med de største og tyngste teleobjektivene. Oppgaven blir slitsom og frustrerende, men desto morsommere er det når man av og til lykkes.

Heipiplerka på Ekkerøy (øverst) gikk på vingene og hang på vinden noen fattige sekunder, akkurat nok til at jeg fikk tatt tre-fire bilder. På ett av dem var vingene i brukbar stilling. Det du ser her er faktisk ikke beskåret så mye som en piksel i ettertid!



Tårnseilerne på Klåstadkilen jaktet nokså lavt sist fredag, men gjorde selvsagt sine sedvanlig krappe kast etter insekter. Dette var det nærmeste jeg kom før sola gikk bak en sky. Halve bildet er skåret bort i ettertid.

På Jeløya ved Moss hadde noen linerler funnet sitt paradis på en gressplen. Dessverre fikk jeg bare noen minutter med dem før jeg måtte reise videre, men et par halvskarpe skisser er likevel så løfterike at jeg legger dem ut. Legg merke til hvordan linerla beholder en flue i nebbet mens den gaper for å fange nummer to. Imponerende!

Angrende trekkfugl

Klikk for større bilder




Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.



Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.