søndag 24. juli 2016

Nikon D500 er naturfotografens drømmekamera

Tett på overflygende fjellvåk med D500 og 600 mm.

Etter et par ukers testing og drøyt 6000 eksponeringer har jeg svært mye pent å si om den etterlengtede Nikon D500. Du finner grundige anmeldelser på nettet, stort sett fulle av lovord, så jeg skal bare nevne et par ting som er spesielt viktige for naturfotografer. Noe av dette er det lagt altfor lite vekt på i andre anmeldelser.

Som alltid: Klikk på bildene for å se dem større.


1) Autofokusområdet

Selve hensikten med et DX-kamera (altså et kamera med mindre bildebrikke enn FX) er ifølge de fleste å få en trangere bildevinkel – «mer tele» eller «mer forstørrelse», om du vil. Men de færreste er klar over hvor stor forskjell det er på autofokusområdet. Her er DX svært mye bedre enn FX, av rent fysiske grunner. Det er rett og slett ikke plass nok under speilet i en DSLR til å flytte AF-sensorene helt opp og helt ned mot bildekantene. Men på et DX-kamera kommer AF-punktene mye nærmere bildekantene. Det betyr at du kan komponere bildet mye friere under opptak og slippe beskjæring i ettertid. Dermed tjener du selvsagt i bildekvalitet.

På D500 er AF-området strukket hele veien mellom venstre og høyre bildekant. Og ikke minst viktig: Dette området er rektangulært, ikke ovalt som på de fleste andre kameraer. (Unntatt D5 til nesten 70.000 kroner, men også der er AF-området fortsatt relativt lite.) Når du med D500 flytter fokuspunktet mot en av sidene, mister du ikke verdifull tid fordi du fomler med høydebegrensninger. 

(Joysticken som du velger fokuspunkt med er fin i bruk – du kan styre AF-en med Bergans dunvotter på hendene.)

Det er nesten umulig å sammenligne AF med vitenskapelig presisjon, men inntrykket etter en økt med havsuler på Syltefjordstauran var at D500 i alle fall ikke sto noe tilbake for proffkameraet D4s i praktisk bruk. Antakelig var det hakket hvassere. (Rett nok med «bare» 10 bilder per sekund, mot 11 på D4s.) Det later til at det store AF-området hjelper kameraet med å holde fokus når fotografen ikke klarer å holde fuglen helt fjellstøtt i søkeren.

Hundrevis av skarpe fluktbilder ble resultatet av en økt med sulene på Syltefjordstauran.


2) Kraftig forbedret liveview og vibrasjonsfri lukker

Liveview er det ett av to minuspunkter på min D800. Denne ble klart forbedret da D810 kom. På D500 er det forbedret ytterligere – jeg testet de to sistnevnte kameraene mot hverandre med samme objektiv og samme innstillinger i et halvmørkt rom.

Det er ikke minst gode nyheter for makrofotografer som jobber med store forstørrelser og fokusstacking. D500 har for øvrig fått elektronisk første lukkergardin – også det et savn for Nikon-brukere fram til D810 kom. Finessen gir null vibrasjoner og skarpe bilder selv på de vanskeligste lukkertider når man tar ekstreme makroopptak.

3) Svært gode støyegenskaper

D500 når ikke helt opp til min D4s hvis vi sammenligner støynivå ved samme ISO-verdi. Men en slik sammenligning er ikke nødvendigvis relevant. Fugle- og dyrefotografer kan i praksis bruke kortere og mer lyssterke objektiver med en DX-sensor enn med en FX-sensor, eller droppe en 1,4-konverter. Derfor er det relevant å se hva slags bilde man får med for eksempel D500 og en 400 f/2,8, sammenlignet med et FX-kamera og en 600 f/4.0. 

I en slik sammenligning kommer D500 svært godt ut – mine testbilder tyder på at den gir omtrent like rene og i alle fall mer detaljerte bilder ved ISO 1600 enn det D4s leverer på 3200. (For å fastslå dette med vitenskapelig tyngde må man fotografere flere motiver, og uavhengige betraktere som ikke kjenner fasiten må vurdere store utskrifter. Men mitt inntrykk ved å betrakte filene på skjerm er nokså klart.)
For reportasjefotografen som bruker lyssterke vidvinkler blir vurderingen den stikk motsatte. Du finner ikke et DX-objektiv med samme bildevinkel og lysstyrke som f.eks. en 24 f/1,4, så her vil samme type resonnement utvilsomt gå i favør av et FX-kamera.



Huskyvaper med 85 mm på blender 1,4. 

 Lappiplerke i kveldssol, Vadsøya. 

 Krykkje og geitrams, Ekkerøy.

Smålom med unger, Båtsfjordfjellet.


4) Menybank på egen funksjonsknapp

Dette er en finesse som altfor få kjenner og bruker! 

Menybankene innebærer at du kan ha ulike innstillinger samlet i egne oppsett, slik at du raskt bytter mellom for eksempel landskap og actionfotografering. Eksempel:  Lav ISO, lang lukkertid og liten blender i bank A, og høy ISO, kort lukkertid og stor blender i bank B. 

På mange kameraer må du inn i menyen for å bytte mellom oppsettene, men D500 har fått samme finesse som D3, D4 og D5: Du kan tilordne dette til en av funksjonsknappene, og i praksis bruke et halvt sekund på å bytte mellom actionbilder og portretter / landskap / panoreringer med lange lukkertider. 

Det er slike finesser som redder dagen hvis det skjer noe dramatisk og uventet når du holder på med litt mer langsom fotografering. Uvurderlig!


5.) Buffer fra himmelen

Du kan ta 200 bilder i råformat før bufferen går full. (Forutsetter 12-bits raw og XQD-minnekort.) I praktisk fotografering vil du aldri møte veggen. 


Et pluss for deg som tar video:

Den elektroniske bildestabiliseringen fungerer veldig fint.


Auto fargebalanse var ikke D500s sterke side. Haren i midnattssol var iskald før jeg korrigerte i Lightroom. 


Et par små og subjektive minus:

Ustabil auto-fargebalanse. Noen av bildene i raske serier kunne plutselig dra langt mot magenta. Jeg bruker auto-WB kun på konserter med vekslende lys, så for meg betyr dette fint lite.

Kameraet er fortsatt litt for lite for mine hender. Jeg skulle gjerne hatt bedre grep, særlig til frihåndsfotografering med store objektiver i kaldt vær, men det er tross alt stort nok, på størrelse med D800. Jeg kommer til å savne integrert vertikalutløser, men du får ikke alt for snaut 23.000 kroner. Prisen framstår som ganske rimelig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

You are welcome to comment on my posts in English or Norwegian. (Och på svensk, givetvis!) E-mail: knutsverrehorn (at) gmail.com