Blodige nabokamper

Det er tid for å grisebanke naboen igjen. I alle fall hvis du er krykkje og ønsker deg en bedre reirplass.

Eller kanskje bare finere dame?

Jeg vet ikke med sikkerhet hva som trigger oppgjørene vi ser i fuglefjell på denne tida, men det er i alle fall påvist at krykkjer har bedre hekkesuksess dersom de finner litt skjermede reirplasser. Og det er selvsagt verd å blø for en god plass hvis seieren betyr at du får spredd dine gener.



Men det spørs likevel om de to som braket sammen på Ekkerøy i går hadde vurdert saken så nøye. Blodige og skitne startet de fra toppen av klippen og deiset i bakken gjentatte ganger. Der så det ut til at de prøvde å trøkke hverandre under en stein. De ga seg ikke før blodet rant fra begge vingeknokene hos han ene og fra nebbet til den andre.

Ellers er nakketaket et populært triks i krykkjekretser, det avgjør ofte kamper en gang for alle:




Andre gjør sitt beste for å drukne hverandre:



Som oftest ender nabokranglene likevel med luftkamper som er mer elegant enn dramatiske.





Jeg har opplevd å finne blodige og døende krykkjer ved foten av fjellet om våren, men det er uhyre sjelden kampene går så hardt for seg. Da jeg la ut et bilde av to blodige krykkjer på foto.no for noen år siden, nektet et par kommentatorer å tro at de hadde skadet hverandre, og teorien gikk ut på åte med ketsjup. ..

Ingen snø, ingen snøspurv

I fjor på denne tida var det minst 300 snøspurv på et lite jorde øst for Vadsø. I år har jeg sett bare et par stykker - selv om våren er uvanlig tidlig.

Hvorfor er de borte?

Jeg har opplevd det før, og vet at det ikke er noen grunn til bekymring. Snøspurven har neppe gått drastisk tilbake. Årsaken er nok heller at det er lite snø i fjellet. Da ser det ut til at snøspurven velge å spre seg og innta hekkeområdene; der er det nemlig en fordel å være tidlig ute for å sikre seg et territorium.

I tidligere år har jeg opplevd å tråkle meg mellom bare rabber innover fjellet, for så å bli ønsket velkommen av kvitrende snøspurv. Det setter definitivt en spiss på en isfisketur seint i april.

Et av finnmarkingenes kjæreste vårtegn er store flokker med snøspurv langs kysten, men paradoksalt nok er det egentlig et tegn på at våren har kommet litt på etterskudd.

I fjor var det langt mer snø enn i år; da var frø og bær som tinte fram langs kysten kjærkommen kost for snøspurven. Legg merke til blålilla munnviker på både hannen og hunnen - de har mesket seg i kreklingtuene.

Vakkert i vekslende vårvintervær

Klikk på bildene for å se store versjoner.






Kan vi fastslå en gang for alle, som en udiskutabel sannhet, at Hornøya utenfor Vardø er det beste stedet i Norge for en fuglefotograf?

Jeg tror kanskje det, etter lovprisningen fra utallige andre fotografer. Selv er jeg patriotisk og fullstendig inhabil, som du ser av etternavnet mitt. Min familie har eid Hornøya i flere generasjoner.

Sist helg var vi 13 mann på workshop der ute, på en årstid som normalt varter opp med ustabilt vær. Så også denne gangen, selv om ytterpunktene ikke var så ekstreme som vi håpet. Noen minutter nå og da med litt snø, noen solgløtt, og litt for mye grått vær med tungt lys.

Naturopplevelsen er likevel enorm hver gang. Jeg har ikke holdt tellingen, men har kanskje vært på Hornøya 15 ganger etter hvert, og titusener av skrikende sjøfugl på alle kanter av øya oppleves fortsatt som nesten uvirkelig. Solid innsig av lodde denne våren lover dessuten godt for hekkesesongen og et fortsatt yrende liv der ute.

Nesten tre dager med sleping av tunge teler og ditto stativ i bratte og glatte fjell har satt sine spor i kroppen, som gir klar beskjed om at formen burde vært bedre. Men vi går på med ny frisk, og i mars neste år er det to nye workshops på gang.

I mellomtiden håper jeg bildene er til inspirasjon for alle som har tenkt seg en tur så langt øst du kan komme her i landet – og til trøst for dere som ikke har anledning.


PS: Det der med at Horn-familien har eid Hornøya har selvsagt lite med virkeligheten å gjøre, men det er en artig bløff som jeg skal begynne å servere turistene. Det gir meg sikkert litt moralsk autoritet der ute.