Toppskarv i snøvær

Fra workshopene på Hornøya. 

Fire fra 6.april, de to i midten fra 26. mars.

Angrende trekkfugl

Klikk for større bilder




Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.



Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.

Vakkert i vekslende vårvintervær

Klikk på bildene for å se store versjoner.






Kan vi fastslå en gang for alle, som en udiskutabel sannhet, at Hornøya utenfor Vardø er det beste stedet i Norge for en fuglefotograf?

Jeg tror kanskje det, etter lovprisningen fra utallige andre fotografer. Selv er jeg patriotisk og fullstendig inhabil, som du ser av etternavnet mitt. Min familie har eid Hornøya i flere generasjoner.

Sist helg var vi 13 mann på workshop der ute, på en årstid som normalt varter opp med ustabilt vær. Så også denne gangen, selv om ytterpunktene ikke var så ekstreme som vi håpet. Noen minutter nå og da med litt snø, noen solgløtt, og litt for mye grått vær med tungt lys.

Naturopplevelsen er likevel enorm hver gang. Jeg har ikke holdt tellingen, men har kanskje vært på Hornøya 15 ganger etter hvert, og titusener av skrikende sjøfugl på alle kanter av øya oppleves fortsatt som nesten uvirkelig. Solid innsig av lodde denne våren lover dessuten godt for hekkesesongen og et fortsatt yrende liv der ute.

Nesten tre dager med sleping av tunge teler og ditto stativ i bratte og glatte fjell har satt sine spor i kroppen, som gir klar beskjed om at formen burde vært bedre. Men vi går på med ny frisk, og i mars neste år er det to nye workshops på gang.

I mellomtiden håper jeg bildene er til inspirasjon for alle som har tenkt seg en tur så langt øst du kan komme her i landet – og til trøst for dere som ikke har anledning.


PS: Det der med at Horn-familien har eid Hornøya har selvsagt lite med virkeligheten å gjøre, men det er en artig bløff som jeg skal begynne å servere turistene. Det gir meg sikkert litt moralsk autoritet der ute.