Siste sjanse på Hornøya

Denne vinteren kan være den siste med fri ferdsel i fuglekolonien på Hornøya. I dag sier vernereglene at du kan gå hvor du vil fram til 1. mai, og derfor har første del av sesongen gitt unike muligheter for fuglefotografer.

Men nå jobber forvaltninga med nye regler, og det er foreslått å innføre ferdselsforbud fra 15. mars.

Sammen med Bjarne Riesto har jeg arrangert fotoworkshop på øya de siste årene, og årets workshop kan være den siste med fri ferdsel. (I praksis er det selvsagt ikke fritt fram – vi tar hensyn til fuglelivet og unngår livsfarlige stup, så store deler av øya får være i fred. Men vi har likevel trygg og etisk forsvarlig tilgang til en rekke gunstige fotoposisjoner som ikke er tilgjengelige ellers.)

Hvis du vil benytte sjansen er det ennå et par ledige plasser. Du finner informasjon om påmelding på Bjarnes blogg.

Månen er som folk flest

Den er finest når den ikke er for full.

Fra hav til skog i Flatanger

Neida, det er ikke spesielt originalt å vise ørnebilder fra Flatanger. Men det er såpass spektakulært å se den digre rovfuglen stupe etter fisk på nært hold at man ikke godt kan si nei til en tur når anledningen byr seg. Det skjedde den første helga i oktober.

Det var en utsøkt glede, men samtidig en blandet opplevelse å befinne seg i samme båt som skarpskytteren Markus Varesvuo; han er konstant på hugget og får gjerne en innertier i situasjoner der vi andre havner på etterskudd. (Følg ham på Facebook for et par ferske blinkskudd fra samme tur.) Men jeg tar sjansen på å vise noen av mine egne bilder likevel. 

Eagle Man personlig, den etter hvert verdesnskjente Ole Martin Dahle, serverte så mange ørnestup at jeg valgte å leke litt med lange lukkertider. Det er selvsagt en risikosport, og ingen av bildene satt helt perfekt, men et par av dem er i nærheten av noe fint. Så neste gang...

Havørn ser jeg jo dagstøtt i hjemme i Varanger (om ikke så nært), så for naturopplevelsens del var det like fint å ta en tur i skogen. Ekorn er noe av det mest sjarmerende jeg vet om, og toppmeis har jeg ikke sett på flere år. Noen timer i kamuflasjen ved foringsplassen kan absolutt anbefales hvis du er innom paradiset i Flatanger.

Luft under vingene

 Jeg lurer ofte på hva som skjer i hodet til fuglene og dyrene jeg tar bilde av.

Kan for eksempel krykkjene føle noe som minner om spenning og glede?

I ukesvis har ungene ligget i reiret på Ekkerøy og sett de andre fly. De voksne er så trygge på vingene at de kan true naboen og slåss så fjæra fyker, eller stupe ned i bølgene etter mat.

Har ungene gledet seg til å slå følge? Har de lengtet etter å ri på vinden?

I disse dager tar de sine første flyturer, og jeg merker meg at de ikke svever fullt så høyt som de voksne. Men jeg innbiller meg at de liker det.

Og noen av dem trenger desperat å komme seg ned til sjøen og ta et bad; de har åpenbart vokst opp i underetasjen et sted i klippeveggen og blitt fulle av dritt fra naboen ovenpå. 

Islands vakreste besøker Varanger

Joda, Varanger lever opp til sitt rykte som magnet for sjeldne fugler!

Fuglekikkere som kom hit onsdag, kunne raske med seg en harlekinand i utløpet av Meskelv i Nesseby før de krysset en rosenstær i Skallelv.

Rosenstæren har vært på plass noen dager nå, på en foringsplass like ved hovedveien.

Harlekinanda var derimot en nykommer. Nærmeste hekkested er Island, men i teorien kan det ha vært en amerikaner som er på villspor. Arten har tidligere vært å se i Persfjord i Vardø kommune.

Og på halvøya som tidligere har vartet opp med tøyleterne, silkepetrell og hvitvingelerke, der kan alt skje! De neste ukene er de mest spennende for dem som jakter på rariteter her oppe.

(Det mest pønkete bilde av rosenstæren er ikke skarpt, jeg vet det. Men det er såpass illustrerende at jeg viser det okke som.)

Historien om mitt liv

Man gjør seg så attraktiv man bare kan, men hun gidder ikke late som om hun er bittelitt interessert.

De biter ikke

KLIKK FOR STØRRE BILDER

De minner til forveksling om knott eller stikkemygg, men de vil ikke ha blodet ditt. Fjærmyggene vil stort sett ikke ha mat i det hele tatt. Unntatt når de er larver, selvsagt – noe skal de jo vokse seg store på.

Og siden de foretrekker råtnende plantedeler, er de en viktig brikke i økosystemet. Ørreten fråtser i dem, det samme gjør småfuglene. Noen ganger ser jeg at til og med brushanen snapper seg en fjærmygg eller fem når de begynner å sverme utpå morgenkvisten.

I USA er det mål tettheter opptil 77.000 mygglarver per kvadratmeter med mudderbunn. Hvis du treffer på en massiv klekking, kan du se skyer med millioner av fjærmygg også i Finnmark.

Selv liker jeg dem best når de svermer i små klynger og lar seg fange med lukkertider rundt 1/20 sekund; da ser de ut som flygende aks. Om da ikke en av dem velger å stå stille i lufta og være blikkfang.