Som en slagbjørn i saueflokken

Klikk for større bilder




Vi hadde egentlig ikke noe særlig håp. To sørgelig milde netter lå bak oss, og om dagen var det 21 grader i skyggen da vi tok lunsj på Tarrekaisastugan.

Kvelden var stjerneklar, men ikke spesielt kald. Kanskje det digre bålet skapte illusjoner om at natta var mildere en den var?

Jeg ligger i alle fall våken en stund før jeg omsider gløtter ut av teltet klokka 06.13. Tabbe!

Verden glitrer.



Blåklokka er først ut. Vieren ved siden av er neste. Skogstorkenebb, skrubbær, geiterams, rypebær... alt prydet med sukkerkanter av rim, alt fotografert i en rasende fart. Altfor fort, selvsagt. Jeg virrer fra offer til offer som en slagbjørn i saueflokken.






Vi befinner oss mellom høye fjell, og da sola når ned i dalen har den vært oppe og samlet krefter et par timer allerede. Der strålene treffer, drypper motivene straks i bakken. På vei til frokost posterer jeg ved et bjørkeblad i skyggen. Sola kommer, og jeg tar noen siste bilder i motlyset.



Bjarne har allerede pustet liv i glørne fra i går. Røyken kan saktens trengs: Før jeg rekker å finne fram müslien er knotten allerede på jakt.

Vi hadde reist fra Finnmark for å slippe kuling og regn, men fikk i overkant med godvær i Tarradalen - rett sør for Sarek, som er mer kjent blant norske fotografer.

Det ble med den ene frostnatta. Bak øret til neste gang: Roooolig nå! Pust. Ett motiv om gangen. Ikke være slagbjørn.

Fjellfugl til havs

Klikk for større bilder

Det er selvsagt ganske meningsløst å forlate Varanger om sommeren. Men samtidig er det fristende å se seg om i landet og hilse på gamle venner, og da er det fint at noen av dem befinner seg på idyller som øygruppa Meløyvær i Troms.

Mange av øyene nordpå har en eksotisk fauna: Her hekker måker og terner side om side med lirypa - en art som ellers regnes som fjellets fugl i folks bevissthet. På Meløyvær er det svartbaken som er rypekyllingenes verste fiende.



Vi har riktignok ryper ned mot fjæra hjemme i Vadsø også, men der er det høyfjellsvegetasjon hele veien; da passer det liksom bedre med ryper. På øyene i Andfjorden (som er et sund og ikke en fjord, de har vel litt tungt for det i Troms) er det frodige stauder og høye trær, så rypa framstår som herlig malplassert for en vestfolding i Finnmark.

Dessuten er det hyggelig med stærflokker!



Jeg snekret kasser til disse hissigproppene som liten, og drømte om å ta blinkskudd av dem når de kranglet om nedfallsfrukt i hagen om høsten. Så langt kom jeg aldri. I Vadsø ser jeg dem bare helt unntaksvis. Men da en flokk på Meløyvær kom flyvende inn i lyset fra sola klokka to om natta, var det et hyggelig gjensyn med en gammel kjenning.




Jeg våknet tidlig neste morgen og serverte noen leverbiter til ternene mens det ennå var stille og klart vann de kunne speile seg i. Men sola var allerede kommet litt høyt: Lyset ble i hardeste laget, og nesten alle bildene led av harde slagskygger. Pytt, pytt. Slike bilder er jo skikkelige kisjeer uansett. ;-)



Vertskapet på Meløyvær feiget for øvrig ut og mente det var for dårlig vær den helgen (se bildebevis) til å sette kveitevad. Etter at vi dro har de sendt oss MMS-bilder av den ene kveita feitere den andre, samt av herlige kveiteretter. Det beviser vel bare at menneskets ondskap ikke kjenner noen grenser.

Museår og rovfugltopp

Klikk for større bilder.

Aldri før har jeg sett så mye fjellvåk langs Varangerfjorden som i år.

De hekker i omtrent hver eneste bergvegg, og mange har tatt til takke med å bygge reir i trærne. Ett av parene har dessverre fortrengt dvergfalken fra et av dens faste kråkereir i Nesseby, men ellers er rovfuglinvasjonen en sann fest!

Det er en fryd å stille kikkerten - eller aller helst teleskopet - på en fjellvåk som jakter. Ørsmå justeringer av et par vingefjær er alt som skal til; så står den stille på luftstrømmen mens skarpe øyne gransker marka for mus.

Da jeg tok disse bildene, merket jeg raskt hvordan fjellvåken bruke vinden. På natta - i det fineste fotolyset - var den som snarest innom reiret en eneste gang. Men rett før klokka 9 kom det en fin bris, og i løpet av en halvtime var foreldrene innom med seks mus til sultne unger.





Om våren får vi raskt en indikasjoen på om det er noe særlig smågnagere i naturen. Fjellvåken kommer nordover, men drar snart videre om det er lite mat. For to år siden visste jeg om en eneste hekking i Varanger, i fjor var tallet null.

I år var det tydelig at noe stort var på gang, og gnagerbestanden ser ikke ut til å kollapse så langt, i alle fall.

Det var vanvittige mengder lemen i Øst-Finnmark i 2007, men i år har gnagertoppen artet seg helt annerledes. Gnagerne - markmus og/eller fjellrotte, du må ha dem i handa for å identifisere dem sikkert - er åpenbart konsentrert langs fjorden. Inne på fjellet er det langt mellom fjellvåkene, og jeg har kjørt over hele Ifjordfjellet uten å se en eneste.

En av ungene på bildet er seinere merket med GPS-sender av Tomas Aarvak fra NOF. Med noen dagers mellomrom blir posisjonen dens registrert, og dermed får vi kanskje vite litt mer om hvor "våre" fjellvåker drar når de ikke finner mat nok til å hekke i Varanger.

Oppdatering: Fjellrotte heter nå fjellmarkmus.




Om bildene: De er tatt i godt og varmt vær, etter at ungene er store nok til å holde varmen ved egen hjelp. Jeg har brukt en fjernstyringsenhet for modellfly, forsynt med en enkel bryter, til å utløse et kamera på en berghylle åtte meter fra reiret. (Bryteren røk den første natta, akkurat idet begge foreldrene landet samtidig med hver sin mus. Jeg fikk rikelig anledning til å bruke noen av de ordene jeg har lært i Finnmark.) I tillegg har jeg fotografert med 600-millimeteren fra et kamuflasjetelt som er flyttet gradvis nærmere reiret. Bildet av den flyvende fjellvåken øverst er fra en annen lokalitet.

Øsende, pøsende

Klikk for større bilder.


Ingen ville sitte inne en slik kveld!

Vi fylte gater og stier i yr glede over vannet som strømmet ned.

For det var et sjeldent vær til Øst-Finnmark å være. Godt og varmt, nesten helt stille, bare et varsomt og nesten umerkelig drag i lufta; selv en og annen møll og mygg våget seg ut i kveld.

Og så dette kjærlige regnet.

Vi vendte ansiktet mot himmelen og lot oss oversvømme. Noen dråper fant veien under kragen og kilte nedover brystet.

Andre ble fanget av blomstene. Vi kravlet rundt i enga og så hvordan dråpene ble splintret når de traff en ballblom i hodet. Små rester samlet seg og rant ned på undersida; der fanget de hele verden i et speil mens de diskuterte noen sekunder med tyngdekraften. Så slapp de motvillig taket og deiset frydefullt i bakken.



Langs bredden av det vesle tjernet ble det nesten trangt om plassen. Alle ville ligge på magen og se hvordan hver enkelt dundrende dråpe skapte seg sitt eget krater. Men tjernet vant hver gang, det lukket overflaten sin og reiste en funklende bauta over seieren.

For et vær!

For en fest!

Halve byen var ute og koste seg. Vi så på hverandre og lo, og jeg tror kanskje regnet skjulte en og annen gledeståre også. Kjente og ukjente fant sammen i den barnlige gleden over plaskende regn.

Neida. Bare kødda.

Jeg var selvsagt alene i blomsterenga. Bare ett eneste par var ute og gikk på turstien. De trodde først jeg var død der jeg lå foran ballblommen.

Men de var i det minste enige i at været var herlig. Så da er det vel et slags håp for menneskene, tross alt.

Finske idioter, franske egoister og et tysk rasshøl

Sjeldent motiv, røtent bilde. Takk skal dere faen meg ha, Finland! (Forklaring følger.)


– Hva synes du om folk fra Finland?

Teknisk sett var det et åpent spørsmål, men min følgesvenn hadde åpenbart en spesiell grunn til å stille det.

Dagen før hadde han kommet over en flokk på 1200 polarsniper. Foran dem kravlet en finne med videokamera. Britisk dannelse tilsa at vår venn holdt god avstand for ikke å ødelegge for ham som tross alt kom først.

Snart gjorde finnen tegn til å pakke sammen utstyret, og briten var glad for at det var hans tur. Men den gang ei:

Finnen valgte like godt å skremme hele flokken på flukt – åpenbart for å hindre en konkurrent i å få gode bilder.

Jeg mumlet noe om nasjonale stereotypier og ikke å skjære alle over en kam, men måtte bare innrømme at jeg hadde et par finskehistorier fra i fjor:

Ved Skallelv gikk det en fantastisk gåseflokk, med noe så uvanlig som fire arter samlet: Grågås, sædgås, kortnebbgås og tundragås.

To finner i folkevogn hadde allerede stukket 600-millimeterne ut av bilvinduet, så jeg ventet høflig med å kjøre helt inn på skuddhold; de skulle få sikre seg noen bilder før jeg risikerte å skremme gjessene.

Mens jeg kastet to raske blikk på lappspovene i fjæra, hørte jeg raskt stigende kakling. Finnene hadde gått ut av bilen og skremt opp hele gåseflokken for å få fluktbilder. Selv fikk jeg et heller tvilsomt resultat, uforberedt som jeg var.

Jeg bestemte meg for ikke å la to tullinger ødelegge ryktet til en hel nasjon. Men det gikk bar et par dager før et finsk fuglekikkerpar fant det for godt å rigge opp teleskopet rett på utsiden av kamuflasjen min - selv om objektivet stakk ut av gluggen og viste enhver idiot hva jeg drev med. Alt av fugl ble naturligvis skremt vekk fra fjæra, med unntak av en enslig fjæreplytt.

Den klarte gubben å ta et bilde av, i skarpt sidelys og på 15 meters hold. (Normale fotografer åler inn på fem-seks, om de har litt peil.) Han signaliserte i triumf til kona. Hun var like dårlig i engelsk som finner flest, så de velvalgte sarkasmene jeg lot hagle over henne da jeg gikk var nok bare mentalhygiene for meg selv.

I år så jeg at man ikke trenger å være finsk for å være idiot.

På brushaneleik for et par uker siden opplevde vi at to franskmenn sperret av et større område ved å bardunere kamuflasjene sine for en orkan av Narve-dimensjoner. Så gikk de tidlig til sengs...

Sola gikk sin gang, og vi andre flyttet stadig kamuflasjen en meter eller to i halvsirkel rundt leiken for å beholde en fornuftig vinkel på lyset. (Selvbærende kamuflasje av Doghouse-typen kan flyttes varsomt mens man er inne i dem, uten at fugler flest lar seg skremme.)


Franske tekstiler erstatter norsk natur, mens franske fotografer snorker og de norske banner.


Resultatet utpå morgenkvisten var selvsagt at tomme franske kamuflasjer, satt opp til ingen nytte, kom i bakgrunnen for brushanene våre. Vi fantaserte om ulike tiltak – på skalaen fra balltre med spiker, via tennvæske og fyrstikker til høflig vekking med krav om umiddelbar flytting av kamuflasjen. Men uansett ville resultatet være at leiken var spolert for resten av natta.

Den endelige løsningen var nærmere ennn vi ante. Den kom på fire hjul. Audien stoppet ikke på parkeringspassen, men fortsatte ufortrødent ut i terrenget og fram til kamuflasjen vår. Vi likte ikke helt måten den nyankomne krevde Lebensraum på, men det var historisk sus over den, det skal han ha!

Mens spillende brushaner skvatt til alle kanter, la tyskeren ut om teltene som ville ødelegge bakgrunnen for bildene hans. Vi gjorde ham høflig oppmerksom på at vi burde være utenfor mistanke, ettersom vi faktisk var rammet av problemet med full tyngde, og at han dessuten kjørte ulovlig i terrenget.

Akkurat da ramlet en (antakelig døvblind) brushøne innom leiken, selvsagt med kåte haner på slep, og dermed øynet vi en siste sjanse til noen blinkskudd. Men Adolf viste ingen interesse for å dempe agitasjonen, og brått var moroa over for den natta.


EU-alliansen slår leir.

Minutter seinere var de snorkende amatørene vekket, og en tysk-fransk koalisjon var i gang med anleggsarbeidene på sørsida av leiken; den var selvsagt tømt for alt liv. Harde slag mot teltplugger som ble drevet i bakken ga gjenlyd i dalen, mens tre norske fotografer trakk seg slukøret tilbake.

Noen dager seinere lå en kamerat i kamuflasje på samme leik, og opplevde at selvsamme Adolf satte opp kamuflasjen sin rett foran ham...

Uka etter var det min tur til å treffe på tyskeren igjen.

- Det er lite liv på leiken nå. De spilte helt fram til 20. juni i fjor. Kanskje de er blitt for mye forstyrret, undret han uskyldsblått.

Ja, kanskje det.

Men akkurat idet det begynte å jevne seg ut i nasjonskampen for idioter, tok våre naboer i øst et siste poeng:

Kariel i forrige uke. To lysende rørleggersprekker nedi bakken viser hvordan finnene sniker seg innpå en tyvjo. Bilen har de satt fra seg i veibanen.

I 80-sonen.

På en bakketopp.

Og i en sving!

Fortsatt er det tynt statistisk grunnlag for en konklusjon, selvsagt. Men man er jo fristet.


Bilen på bakketoppen står faktisk stille. Dette er parkering á la finsk fuglefotograf.

Mot mørkere tider

Man må reke oppe hele natta dersom man vil ta bilder i lavt motlys for tida. Slitsomt!

Dermed er det i alle fall en positiv side ved at det går mot mørkere tider.

Flere er jeg heller ikke i stand til å komme på. Men vi har nå en drøy måned til med midnattssol her i Finnmark. Og siden motivene står i kø, blir det liten tid til seriøs blogging.

Jeg har for lengst konstatert at det må bli litt mimring i mørketida i stedet. Nyt sandloen.

Fyr løs, det er gratis!

Det var utallige fjærmygg i lufta i dag, og jeg håpet å få noen av dem i rett positur sammen med den syngende løvsangeren. Dermed var det bare å fyre løs på den minste mistanke, tidvis på lykke og fromme.

Det tar sin tid å gå igjennom 400 eksponeringer, men det jeg tror nok dette er den morsomste situasjonen. Det er et kraftig utsnitt av bildet og holder så vidt til bruk på nettet, men likevel...

Myggen som får et sultent blikk på seg, så jeg selvsagt ikke underveis i fotgraferingen - den er for liten og rask til det.

Om bildet ikke holder teknisk, er det en påminnelse om at potensialet for blinkskudd er enormt for fuglefotografen som tar insekter med i beregningen. I filmtida ville dagens løvsangerbilder kostet meg omtrent 1200 kroner - jeg ville nok stoppet etter den andre rullen...