Angrende trekkfugl

Klikk for større bilder




Jeg var antakelig den eneste som var strålende fornøyd med været i Vadsø 17. mai.

Yr lovte frisk vind, 1 til 2 grader og snø, særlig på ettermiddagen, og varselet var en innertier. Akkurat det jeg ønsker meg på denne tida!

Planen var å leite opp en av de store flokkene med polarsnipe vi har her midt i mai. Røde vadefugler i snøfokk er en drøm av et motiv. Men polarsnipene var uvanlig sky i uværet, og trakk seg ti meter unna hvis jeg krøp fem meter nærmere.

Jeg kastet bort altfor mye tid på håpløs sniking og nytteløs venting, men hadde mer hell da jeg prøvde meg på fjæreplytten. Riktignok litt lettskremte i uværet de også, men på de samme tangvollene var det både linerle og heipiplerke.

Typisk nok tyr spurvefuglene til fjæra når det er kaldt og guffent. Råtnende tang holder høy temperatur og er hjemsted for myriader av småkryp. Flere steinskvett og lappspurv var også innom som snarest, uten at jeg rakk å fange dem i søkeren.



Rødsildra hadde slått ut i blomst i god tid før 17. mai, og etter noen timer med frisk bris og snø var det lekre mønstre blant blomstene. For meg er dette Finnmark i et nøtteskall - en trasig vinter mot en optimistisk vår.

Og mens andre tyr til galgenhumor for å holde ut det helsikes maiværet, kan jeg si helt uten snev av ironi at det var en fantastisk nasjonaldag.

Viktig melding

- til rødvingetrosten:

Jeg vil helst ha deg på en fin kvist. Og i alle fall ikke på en lyktestolpe!

Et rotete buskas blir heller ikke spesielt bra:





Kunne du ikke bare holdt deg på greina der du satt da jeg kom? Lumpent å fly av gårde akkurat i det øyeblikk jeg fant fokus. Du kunne i alle fall kommet tilbake; jeg ventet nesten en time, og da hadde månen gått ned.

For siste gang i vår, faktisk - nå som midnattssola er her ser vi ikke mer til månen før i august. Da har du sluttet å synge og er helt uforutsigbar.

Dresserte motiver

Klikk for større bilder

Da jeg leste "Norges fugleliv" som liten, var Østensjøvannet i Oslo listet opp som en av landets hotteste fuglelokaliteter. Varanger var ikke nevnt, og den prioriteringen kan nok i høyeste grad diskuteres.

Men vannet i drabantbyen har selvsagt en stor fordel - fuglene er nærmest håndtamme. Det gjelder også grågåsa, som gjerne er svært sky ellers, ikke minst der det jaktes på den. Blant jegere er det så vidt jeg forstår ansett som ganske utfordrende å snike på en grågås.

To timer sist onsdag satt jeg ved bredden av vannet i til dels ganske fint kveldslys. Dagen etter var det litt i gråeste laget, og bildene ble så-som-så.

Fuglelivet der sørpå ga absolutt mersmak, og det spørs om ikke jeg tar med et teleobjektiv til Oslo litt oftere. Enten man opplever vårkåthet og slagsmål på vannet, eller har glødende høstfarger som bakgrunn, kan man fort få grei uttelling for innsatsen.

Blodige nabokamper

Det er tid for å grisebanke naboen igjen. I alle fall hvis du er krykkje og ønsker deg en bedre reirplass.

Eller kanskje bare finere dame?

Jeg vet ikke med sikkerhet hva som trigger oppgjørene vi ser i fuglefjell på denne tida, men det er i alle fall påvist at krykkjer har bedre hekkesuksess dersom de finner litt skjermede reirplasser. Og det er selvsagt verd å blø for en god plass hvis seieren betyr at du får spredd dine gener.



Men det spørs likevel om de to som braket sammen på Ekkerøy i går hadde vurdert saken så nøye. Blodige og skitne startet de fra toppen av klippen og deiset i bakken gjentatte ganger. Der så det ut til at de prøvde å trøkke hverandre under en stein. De ga seg ikke før blodet rant fra begge vingeknokene hos han ene og fra nebbet til den andre.

Ellers er nakketaket et populært triks i krykkjekretser, det avgjør ofte kamper en gang for alle:




Andre gjør sitt beste for å drukne hverandre:



Som oftest ender nabokranglene likevel med luftkamper som er mer elegant enn dramatiske.





Jeg har opplevd å finne blodige og døende krykkjer ved foten av fjellet om våren, men det er uhyre sjelden kampene går så hardt for seg. Da jeg la ut et bilde av to blodige krykkjer på foto.no for noen år siden, nektet et par kommentatorer å tro at de hadde skadet hverandre, og teorien gikk ut på åte med ketsjup. ..

Ingen snø, ingen snøspurv

I fjor på denne tida var det minst 300 snøspurv på et lite jorde øst for Vadsø. I år har jeg sett bare et par stykker - selv om våren er uvanlig tidlig.

Hvorfor er de borte?

Jeg har opplevd det før, og vet at det ikke er noen grunn til bekymring. Snøspurven har neppe gått drastisk tilbake. Årsaken er nok heller at det er lite snø i fjellet. Da ser det ut til at snøspurven velge å spre seg og innta hekkeområdene; der er det nemlig en fordel å være tidlig ute for å sikre seg et territorium.

I tidligere år har jeg opplevd å tråkle meg mellom bare rabber innover fjellet, for så å bli ønsket velkommen av kvitrende snøspurv. Det setter definitivt en spiss på en isfisketur seint i april.

Et av finnmarkingenes kjæreste vårtegn er store flokker med snøspurv langs kysten, men paradoksalt nok er det egentlig et tegn på at våren har kommet litt på etterskudd.

I fjor var det langt mer snø enn i år; da var frø og bær som tinte fram langs kysten kjærkommen kost for snøspurven. Legg merke til blålilla munnviker på både hannen og hunnen - de har mesket seg i kreklingtuene.

Vakkert i vekslende vårvintervær

Klikk på bildene for å se store versjoner.






Kan vi fastslå en gang for alle, som en udiskutabel sannhet, at Hornøya utenfor Vardø er det beste stedet i Norge for en fuglefotograf?

Jeg tror kanskje det, etter lovprisningen fra utallige andre fotografer. Selv er jeg patriotisk og fullstendig inhabil, som du ser av etternavnet mitt. Min familie har eid Hornøya i flere generasjoner.

Sist helg var vi 13 mann på workshop der ute, på en årstid som normalt varter opp med ustabilt vær. Så også denne gangen, selv om ytterpunktene ikke var så ekstreme som vi håpet. Noen minutter nå og da med litt snø, noen solgløtt, og litt for mye grått vær med tungt lys.

Naturopplevelsen er likevel enorm hver gang. Jeg har ikke holdt tellingen, men har kanskje vært på Hornøya 15 ganger etter hvert, og titusener av skrikende sjøfugl på alle kanter av øya oppleves fortsatt som nesten uvirkelig. Solid innsig av lodde denne våren lover dessuten godt for hekkesesongen og et fortsatt yrende liv der ute.

Nesten tre dager med sleping av tunge teler og ditto stativ i bratte og glatte fjell har satt sine spor i kroppen, som gir klar beskjed om at formen burde vært bedre. Men vi går på med ny frisk, og i mars neste år er det to nye workshops på gang.

I mellomtiden håper jeg bildene er til inspirasjon for alle som har tenkt seg en tur så langt øst du kan komme her i landet – og til trøst for dere som ikke har anledning.


PS: Det der med at Horn-familien har eid Hornøya har selvsagt lite med virkeligheten å gjøre, men det er en artig bløff som jeg skal begynne å servere turistene. Det gir meg sikkert litt moralsk autoritet der ute.

Jaktfalk i fuglefjellet

Været var altfor røft: Vi kom ikke i land på Hornøya i dag, slik planen var.

Med sjøbein på glatt båtdekk hadde jeg lite håp om gode bilder, så jeg tok det som en treningstur med kameraet. For å gjøre det ekstra vrient satte jeg like godt på 600-millimeteren.

Den viste seg å være grei å ha da jaktfalken og ravnene gikk til håndgripeligheter i lufta. Det var ikke godt å si hvem som jaktet mest på hvem, men jeg regner med at begge parter forsøkte å sette seg i respekt. Jaktfalken foretrekker nok ellers krykkje og annet lettere bytte.

Holdet var håpløst langt, men et utsnitt av bildene må jeg selvsagt dele - ikke minst for å pirre gjengen som skal være med ut på workshop på Hornøya neste helg! Det lokale falkeparet har Hornøya som fast jaktmark, og den som følger godt med i luftrommet har mulighet for unike bilder.



Bølgene gjorde det stort sett umulig å få til noe fornuftig i dag, men jeg fulgte det hederskronte prinsippet "shoot like hell and hope one sticks". Av 800 bilder gikk 700 rett i søpla allerede ved første grovsortering. Men undere over alle undere: Innimellom var det et og annet skarpt bilde der hele fuglen befant seg innenfor ramma.